Jeg digger denne gjengen. Et lite knippe damer i sin beste alder, og ei av dem er til og med brud for anledningen. Det var dalagubb bak oss, så bildet ble nesten litt trolsk, som i Troll til Kjerringer.
Dette er Strikkeklubben Stiv i Maska.
Vi er flinke til å finne på sprell for hverandre, så også denne gangen, men det er en annen historie, som hører brudeparet til. Jeg kan røpe at vi arrangerte en ekstra vielse, der vi selv var rosa brudepiker med blomsterkrans i håret. Det var en kostelig opplevelse, som ga dem to fluer i en smekk.
Det ble både borgerlig og “kirkelig” vigsel, for å si det sånn 🙂
Vennskap er en dyrebar gave. Jeg er ikke glad i blomster ( det høres sikkert merkelig ut ), men jeg elsker å dyrke vennskapene mine.
Se, som vi blomstrer alle fem, men særlig hun i midten, bruden Ann- Iren.
Noen av oss er ulike som natt og dag, men det finnes jo en blomst som heter dag- og nattfiol, eller noe i den dur, så derfor kler vi hverandre likevel. Vi utfyller hverandre, og sammen er vi kaos, særlig når vi drar på hyttetur. Midt i dette kaoset så har vi en slags rangordning, i tilfeldig rekkefølge.
STUEPIKEN ( Bente ) rydder og ordner, og sørger for at alt er på stell til neste dag. Det er hun som lader kaffetrakteren, og hun har alltid med seg egne kleshengere, sånn at hun kan holde orden på klærne sine.
ASKEPOTT ( Siv-Tove ) bærer inn ved og fyrer i ovnen. Det er hun som blåser liv i glørne, og sørger for at vi holder varmen, for hytta er litt golvkald, og golvet knirker når vi går.
INNEJENTA ( meg ) er hun som legger seg tidlig, og som bor på kammerset innenfor de andres soverom. Hun liker å sove alene. Hvilken funksjon hun ellers har vites ikke.
ROTHØNA ( Ann- Iren ) roter. Hun hiver garn og strikkepinner rundt seg, og trives midt i kaoset av garnnøster og gærne venninner. Hun har strikket tøfler til oss.
LANGBLUNKEN ( Mona ) legger seg sist og står opp først. Hun rekker så vidt å få blund på øynene før hun er klar for nye eventyr. Ingen har sjans til å henge på henne.
Vi tar alltid en Doktor Nielsen på fastende hjerte når vi er på hyttetur, for vi har hørt at det er bra for magen. Aldri ellers, men den ene helga i året gjør vi det sånn. Vi kaller Doktor Nielsen for fastlegen vår. Og hjemmestrikkede tøfler er bra, for da unngår vi å få urinveisinfeksjon. Mona strikker på et Rørospledd som aldri blir ferdig, og to av oss snorker. Heldigvis ligger de på samme rom.
Vi går på byen, men bare på dagtid.
Nå har vi altså feiret bryllup, og det var stor stas.
Jeg festet meg spesielt ved en linje fra denne dagen, og den er hentet fra en brudemarsj:
– Førr vi får lov av livet å leve i lag –
Hvor fint er ikke det? Å få lov av livet å leve i lag <3
Jeg smelter, og ønsker at jeg hadde oppfunnet den tekstlinjen selv. Jeg blir alltid grønn av misunnelse når noen skaper tekster som går rett inn i hjertet mitt. Hvorfor har ikke JEG tenkt på akkurat disse ordene, og koblet dem sammen til magi? Neida, jeg blir ikke irrgrønn av misunnelse, som gresset om våren, bare lysegrønn.
Mintgrønn, og det må jeg gjøre noe med, for jeg liker ikke pastellfarger noe særlig. Jeg vil skrive en oransje tekst, som ligger like lavt i terrenget som høstsola, sånn at du blir blendet. Alle som sitter bak rattet vet at høstsola blender og kan være nådeløs. Jeg har funnet ut at man må være nådeløst ærlig for å nå inn til den som leser. Jeg har brukt mange år av livet på å late som, og det gidder jeg ikke mer.
Vi venninnene har også fått lov av livet å leve i lag, og det er jeg veldig glad for.
– Vi e vænna førr livet, sånne er gode ¨å ha –
Halvdan Sivertsen er det eneste mannebeinet som fikk blande seg inn i dette selskapet ( bortsett fra brudgommen da – og noen til ), for jeg liker tekstene hans.
Halvdan er en dyktig formidler.
