Varsko her!!

 

I dag kombinerte jeg søndagsfrokosten med å se dokumentaren om St Halvardshjemmet, sykehjemmet som ble nedlagt i Oslo fordi fasilitetene var for dårlige etter dagens standard.

Tårene skvatt.

Jeg skjønner at det finnes standarder, og på Frøya skal det også bygges nytt sykehjem nå, men det var prosessen jeg reagerte på. Og jeg reagerte på omsorgen, varmen, menneskene, og hver enkelt sin historie.

Jeg måtte le, for det var spesielt ei dame der som var proppfull av humør. Hun er nok den søteste lille dama jeg noen gang har sett. Hun satt midt i flyttesjauen, med skråblikk, jeg tror hun var dement – og spurte seg selv:

Hva er det som skjer? – før hun lo en trillende latter.

 

Grunntanken i all sykepleie må være omsorg. Det var rørende god kjemi mellom beboere og ansatte, på grensa til personlig, takk og pris. I min jobb, hjemmetjenesten, spenner brukergruppen fra pur ung til eldgammel, men hovedsaklig er det gruppen eldre vi bistår med pleie og omsorg.

Jeg liker å tenke på hvert enkelt menneske som en del av en historie. Han som såvidt kreker seg over golvet, og som ikke kjenner igjen sitt eget speilbilde – for på innsiden er han tjue år – har danset fletta av jentene i et tidligere liv. Nei, vent litt,  ikke i et tidligere liv, men i sin ungdom, for han er snart hundre.

Han blir i hundre hvis jeg tar meg tid til å høre hvordan festen var, og om de ble kjærester. 

Jeg har sagt det før, at det hender jeg må telle til ti før jeg går inn i et hus, for det er ikke alltid at kjemien stemmer. Det har faktisk hendt at jeg har fått beskjed om å pelle meg ut. Sånn er livet,men jeg prøver alltid å være til fingerspissene profesjonell, selv om alt stritter i mot.

Heldigvis kan jeg telle dem på en hånd.

 

Jeg har forresten også vært pur ung, og det er jeg fortsatt, i alle fall i mine egne øyne.

 

 

Jeg har vært med i turngruppa, jeg har deltatt i friidrett og langrenn, og jeg har spydd av nervøsitet  før hvert eneste løp. Jeg har hatt favorittlærere, særlig en, og noen av lærerne hatet jeg som pesten – særlig en. Jeg har vært rødruss, jeg har gått grunnkurs i sosial- og helsefag, og jeg har gått Hjelpepleien på KVT. 

Heldigvis kom jeg inn på sykepleierstudiet i Levanger. Det ble et lykketreff, for da havnet jeg endelig på riktig hylle i livet.

Jeg har gått alle trinnene i omsorgstrappa, og kan med hånda på hjertet si at jeg har skjønt det, for nå er det slutt på å være beskjeden. Jeg vet hva jeg står for.

Vi festet til den lyse morgen, og gikk på skolen dagen etter. Jeg var så sjenert at jeg gikk glipp av mange gutter ( mmmm, faktisk ), hvis jeg regner over en tidsperiode på ti år, fra 15 til 25. Det angrer jeg på, men det er for for sent å snyte seg når nesen er borte. Jeg skulle gjerne ha vært noen erfaringer rikere.

Jeg anbefaler ingen å være så sjenert – basta bom!

Derfor har jeg sluttet med det. Nå er jeg utadvendt og uredd, bortsett fra innimellom. Hvis jeg havner på sykehjem en gang i framtiden så får ingen tre en hatt på hodet mitt, selv om det står Livsglede for eldre på den, for jeg liker ikke hatter. Jeg vil ikke sitte ved siden av en som snakker stygt, eller en som slurper i seg maten, for det liker jeg ikke. Jeg håper inderlig ikke at jeg bikker over til den andre siden, og ender opp som størst i griseprat, for det har jeg faktisk hørt med egne ører at noen kan gjøre. 

Når folk blir omvendt så blir de gjerne kristne, men det kan være omvendt også, sånn at de bytter ut bibelvers med bannskap. Den tanken er min store skrekk. 

Bare jeg ikke ender opp med en trang til å kaste klærne, for jeg har alltid vært bluferdig. Hvis det mot formodning skulle skje, så håper jeg at alarmen går:

VARSKO HER!!!

Jeg kommer til å være døden nær før noen får hjelpe meg med nedentilvask, for den tanken er også skrekkelig. Hvis den dagen likevel skulle komme så vil jeg ha hjelpere som legger en håndduk over hufsetufsa mens de vrir opp kluten. Og nåde den som triller meg gjennom korridoren, på vei til dusjen, forbi alle andre, kun iført nattskjorte.

Fordi det gjør livet enklere for DEM.

Det har jeg nemlig sett med egne øyne, og jeg angrer fortsatt på at jeg ikke stoppet kortesjen, og ga marsjordre tilbake til rommet. En staselig og velkledd mann til daglig, og nå var han redusert til en nattskjorte, mens understellet hang ut gjennom hullet i dusjstolen.

Ja, du kan le, men gråten tar meg, selv om det faktisk var et komisk skue.

Det handler om respekt, ikke sant?

Hvis jeg havner på sykehjem så håper jeg at jeg har egen dusj på rommet, og at jeg kan låse døra fra innsiden. Jeg vil stå opp tidlig, og jeg vil IKKE ha kaffe på senga. Jeg vil sitte i godstolen med kaffekoppen, og gomle på en brødskalk full av smør og Nugatti, for det er en god start på vakta, så fremt jeg ikke har diabetes.

Jeg har hørt at sykepleiere er de verste pasientene, så kanskje jeg kommer til å gå runder i avdelingen i den tro at jeg er Florence Nightingale? Tenk om jeg går inn på naborommet og stikker tempmålet opp i rompa på min beste venninne.

Vi som skulle drikke vin sammen, og prate om gamle dager.

Det MÅ bare ikke skje – men det vet man jo aldri, så Mona, du er herved advart:

 Skalk lukene!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer
    1. Det værste jeg kan tenke meg, er å havne på gamlehjem klar i hodet.. Jeg mener.. Da blir det liksom bare dødens [ytterst] creepy venteværelse.. Blir det et slikt sted, håper jeg da indelig det er i en mental tilstand tilsvarende han ‘womanizeren’ på 20, og har bevisstheten hinsides det grufulle alternatvet av en virkelighet/nåtid!..

    2. Jeg tror RESPEKT er et av de viktigste ordene innen omsorgsyrket. Så en del av det du beskriver (ikke minst halvnakne mennesker på tur til dusjen) bør være en tankevekker. Neste gang sier du fra 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg