Kroppen min

 

 

Det blir masse skriving og mange tanker for tiden. Hopp over et innlegg om du vil 🙂

Kroppen har sin egen måte å si fra på, for nå kjennes det ut som om jeg har fått krystallsyke eller noe. Alt går trill rundt, men jeg har etterhvert blitt ganske god på å tolke signaler.

Det har skjedd mye det siste halvåret, og nå som alt holder på å falle til ro, da kommer reaksjonene. Kanskje jeg skal sette opp en vepsefelle, sånn at de uregjerlige tankene kan drukne i en blanding av sukker og gjær?

Gid det var så enkelt, men så enkelt er det ikke.

Jeg må ta grep, og det er det bare jeg som kan gjøre. Egentlig hadde det vært fint å hoppe av karusellen, og brukt all ledig tid på å skrive, for når jeg er i skrivebobla, da glemmer jeg til og med å vaske golv og bære ved.

Apropos ved, nå kom jeg på at det er på tide å bestille ny forsyning til vinteren. Hvis jeg mot formodning skulle glemme det så kan jeg bare spørre pappa, for hjemme hos dem er det så mye ved at uthuset hadde brunnet en uke – minst – om det hadde tatt fyr.

Ørene burde fungert som ventiler. Da kunne jeg ha sluppet ut trykket sidelengs, det hadde vært praktisk, men også upraktisk, for da hadde jeg garantert blitt en dårlig lytter. Det går ikke an å lytte når hodet er en trykkoker ( det ordet så rart ut, men jeg velger å ikke dele det i to ).

Ord delinger er vondt å se på, særlig når bokstavene hører sammen. Visse ting hører sammen, sånn er det bare.

Milla og jeg hører sammen. Da jeg kom ut fra badet i dag så hadde jeg allerede tenkt tanken om å sette henne i hundegården en stund. Den tanken hadde hun lest, til tross for at hun var på den andre siden av døra, så hun sprang like godt og gjemte seg. Hun får være med overalt, men ikke på badet., og helst ikke i senga, selv om det hender at hun sniker seg dit i et ubevoktet øyeblikk. Jeg mener selv at jeg er ganske god på å lese tanker og kroppsspråk, men jeg rekker henne ikke til knærne engang.

Hun visste det.

Hun visste at ungene skulle flytte også, uten at de hadde sagt noe, så hun fotfulgte dem den siste dagen.

 

 

Heldigvis er tankene vektløse, for hvis ikke så hadde jeg veid minst hundre kilo. Min erfaring er at tankene hjelper meg å holde vekta i sjakk, for når jeg tenker mye så må jeg ut å lufte dem. Derfor har fem kilo forsvunnet i løse lufta i løpet av vinter og vår, og jeg tror at to av dem er på Ørnberget, mens en av dem druknet under et isbad. De to andre ligger igjen på toppen av Romsdalseggen, for den dagen var det så varmt at kiloene bokstavelig talt rant av.

Aldri så galt, og så videre, for jeg ble sprek som ei fjellgeit.

 

….men akkurat nå er det ikke greit

  for  jeg er alt annet en ei spretten geit

    kroppen er gele

   den henger ikke med

   beina dirrer

   tankene svirrer

jeg må fikse ei vepsefelle,

så jeg slipper å telle

  tanker og slikt

og plutselig ble det et dikt 🙂

 

Tankene mine er like rotete som dette diktet. Er det rart jeg kjører karusell, og kanskje hopper av i svingen?

  

  

 

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer
    1. Ikke rart du har mistet kilo når du har vært en slik fjellgeit i sommer…
      Så godt beskrevet både om kroppen og hunden. Rart med dyr, som de senser i forkant av noe som skal skje…
      Jeg begynte å lese det med krystallsyk i innlegget ditt og tenkte at i år vet jeg om svært mange som har fått akkurat det, skulle nesten tro at det er “noe som går”

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg