Dette er favorittbildet mitt, selv om de har forandret seg ganske mye siden den gang. Dette er også ett av de få bildene som jeg har fått lov til å dele, så da gjør jeg det gjerne igjen, for jeg er så stolt av dem, og så veldig glad i dem.
Det ble ganske stille etter at de dro.
En hit og en dit.
Derfor måtte Milla og jeg ut på tur i dag, for vi var rastløse, og nå er båndtvangen opphevet. Det er båndtvang hele året når situasjonen tilsier det, men enkelte ganger, og enkelte steder, kan hun løpe fritt omkring en stakket stund.
Det nyter vi begge to.
Hun nyter å løpe, mens jeg nyter å se henne løpe, Hun er atletisk til tusen denne dama, og hun vet selvfølgelig at jeg har godbiter i lomma.
Se, hun smiler, eller rekker hun bare tunge?
Dumme menneske, tenker hun kanskje, for det er jeg som serverer henne mat, klør henne på magen hundre ganger pr dag, plukker opp dritten, vasker matskålene hennes og henger etter i svingene.
Er det rart hun elsker meg?
For å kunne være glad i andre så må man først bli glad i seg selv. Det har jeg tidligere hatt problemer med, å akseptere meg selv som den jeg er, men sånne tanker er heldigvis en saga blott. Nå hender det til og med at jeg digger den jeg har blitt.
Når jeg møter kjente, og noen ganger ukjente, som takker meg for det jeg skriver, og ber meg om å fortsette å skrive, da hender det at blodet bruser.
Kanskje jeg er en ganske kul dame, after all?
I går måtte jeg forresten snakke engelsk, og det er ikke alltid lett å ta på sparket. Jeg svarte så feil som det går an å svare, men sjåføren fant heldigvis fram til Salmar, selv om han ble villedet. Min engelsk var like dårlig som dette. minst:
Det var en norsk mann som tok drosje i New York, og da han skulle betale, oppdaget han at han ikke hadde mer penger. Han sa til den mørkhudede drosjesjåføren:
“Oh no, I’m blakk!”
Det var rene ord for pengene, og de var heldigvis ikke mine – men litt i samme gate.
You know.
