I går hadde jeg en veldig fin dag og kveld.

I går hadde jeg sikkert mye jeg burde gjort hjemme, for jeg hadde fri før arbeidshelg, men vi pakket heller tursekken. Det er ingen bombe at valget falt på Svalbalen og Titran, for der går det an å løpe fritt nå som det ikke er båndtvang. 

Ingen sauer i sikte, men fugler, derimot…..

Jeg må smile.

 

 

Så kommer jeg til tannlegeskrekken.

Da jeg var lita så var jeg vettskremt bare jeg hørte ordet tannlege. Selv om det er et stykke fra A til Mathisen, så gikk det alt for fort å bla gjennom alfabetet. Akkurat da så ønsket jeg at jeg hadde et etternavn som begynte med bokstaven Å, og at de kanskje benyttet seg av det engelske alfabetet, for der finnes hverken Æ, Ø eller Å. 

Det kalles ønsketenkning, for jeg ville være usynlig.

Jeg ville ikke finnes.

De fant alltid hull i tennene mine, selv om jeg pusset dem både morgen og kveld. Ikke spiste vi godteri heller, annet enn ei lita skål med potetgull hver lørdag, presis klokka 18. Ett glass brus, for jeg kan ikke huske at vi fikk påfyll.

Og nå kommer jeg til poenget.

I går kveld var jeg på kaffedate sammen med de to som var redningen min i barndommen, nemlig tannlegesekretærene. Eva og Anita er to damer som jeg setter veldig stor pris på. To flotte, livlige damer som prater meg i senk. To damer som har opplevd tøffe tak i livet sitt, men som likevel står han av.

Vi har masse å prate om, og mye å le av, for spesielt den ene av dem er et unikum når det gjelder å fortelle historier. Hun forteller ikke historien, men formidler den så levende at vi må gi oss ende over.

Hun ER historien.

Det to gir seg aldri ende over, for de er har en tilnærming til livet som jeg beundrer, og som jeg kan lære mye av. Derfor suger jeg til meg lærdommen deres som en svamp.

Den andre er så gjestfri at det ikke er til å tro, selv om hun beklaget at Napoleonskaka ikke var hjemmebakt. Hva gjør vel det, når kaka er god, og atmosfæren enda bedre?

Hun ER selve gjestfriheten.

Begge to tenner et lys for andre, og snapper opp det gode som livet har å gi, selv om sorgen ligger under overflaten. Det vil den nok alltid gjøre.

Livene våre veves sammen, og jeg er evig takknemlig for at de holdt meg i hånda da jeg lå i tannlegestolen, stiv som en pinne. Sånn ligger jeg fortsatt, selv om skrekken har sluppet taket, for det kan jo plutselig gjøre vondt, og da er det best å være forberedt på det verste.

Det verste jeg visste var tannpine, men jeg vet jo nå at det er mye som er verre.

Jeg er alltid ute i god tid, samme hva jeg skal gjøre her i livet, bortsett når jeg skal til tannlegen. Både lukt og lyd får meg til å grøsse – det henger igjen fra barndommen – så jeg ankommer i siste liten, og håper at de ikke er forsinket. Det hjelper ikke at det ligger en stabel med Se og Hør på bordet, eller at det henger fine bilder på veggen. Jeg ser det ikke, så det kunne de godt ha spart seg.

Det er forresten en ting som har blitt bedre med årene:

NULL HULL, og penger spart.

Jeg kjøpte heller garn for pengene og strikket sitteunderlag til de to damene, for de er nemlig sporty begge to. Selvfølgelig fikk de et dikt på kjøpet, og om jeg ikke husker feil så var det cirka sånn:

 

Du som går på tur nesten hver eneste dag,

det er klart at du må ha ditt eget sitteunderlag.

Dette kommer til å varme bakenden din, det kan jeg love,

jeg setter stor pris på deg

– hilsen Tove

 

 Jeg hadde aldri i livet drømt om at det skulle komme noe positivt ut av å gå til tannlegen, men der tok jeg feil. De er positive begge to, og det er godt å kunne gi noe tilbake.

Synd jeg ikke tok bilde av dem, men Milla er også positiv, særlig når jeg spør henne om vi skal på TUR. Du kødder ikke med ordet TUR når du har hund.

Da er det ramme alvor, som livet alltid er, men heldigvis er det mye som er fint, og mangt som er til å le av.