Vi har til stadighet lærlinger hos oss, takk og pris! Ikke så ofte sykepleierstudenter, muligens fordi det er for avsides. Muligens også fordi de tror at det ikke skjer spennende ting på Frøya, men der tar de feil.
Grundig feil.
Det er et uttrykk som heter å ta ting på strak arm, og det er sånn vi jobber. Vi kan mye om noe, og litt om alt. Jeg har skrevet om det før, men det ligger mitt hjerte så nær at jeg gjør det igjen.
Jeg kunne gjerne stillt meg opp med megafon – på torget – og kauket høyt om hvor fint vi har det. Jeg skulle ropt til meg alle som kjenner sin besøkelsestid, og rekruttert dem til omsorgsyrket.
Vi bor i Norges laksehovedstad, og naturlig nok er det gode tider for havbruksnæringa, og gode tider for lærlingene som velger blått. De fortjener hver ei krone, men det gjør våre lærlinger også, når jeg tenker meg om. Hvis vi sammenligner lærlingelønna for disse to, så går omsorgsarbeideren med dundrende underskudd i forhold.
Men hun, for vi ønsker oss flere han(n)er – det er for få menn i denne delen av næringa, får kanskje sin lønn i himmelen.
Inntil videre så lever vi godt på den lønna vi har, og vi lever enda bedre på frynsegodene våre. Da mener jeg ikke den obligatoriske julestjerna fra kommunen, absolutt ikke bleieprøvene fra Tena Lady, eller kulepenna fra Boots Apotek, men jeg mener selvsagt alt det andre som gir livet mening.
Små gyldne øyeblikk, betroelser fra under dyna, det siste stykket med bløtkake som har stått uten lokk i kjøleskapet i over ei uke, for det skulle JEG få.
Tusen takk, men jeg har akkurat spist…..
Jeg hadde ikke hjerte til å si nei selvfølgelig, så jeg smuglet kakestykket inn i en serviett, og puttet det i lomma. Et annet sted ligger det så mange druer i grøfta at jeg sikkert kunne ha tappet en kasse vin.
Det at noen kaller meg rosenkropp eller engel, mens en annen, lettere sammenbitt, sier at jeg ikke skjønner bæra, og den tredje da, som synes det er så lenge siden sist at hun var sikker på at jeg hadde gått av med pensjon – det er da jeg får lønn for “strevet”.
Da har jeg til smør på brødskiva, og vel så det.
Da lever jeg godt.
Eksempel på gode kollegaer:
Jeg er glad i dem alle, nei langt i fra, men noen ganger så kryper et menneske inn i hjertet mitt. Sånn er det å være menneske, vi føler det vi føler, men jeg er alltid profesjonell. Noen liker mora, mens andre liker datra, og den samme omsorgen skal alle få.
Det skulle bare mangle.
I denne omgangen ble det ikke sånn at jeg begynte på videreutdanning i palliasjon, kanskje jeg angrer litt på at jeg takket nei, men det kommer nye tog og nye muligheter. Jeg er i ferd med å modnes, og det er på tide for nå er det høst. Jeg skal ikke gå av med pensjon riktig enda, så jeg har trua.
Det som gjør det hele så bra, er samarbeidet. Det er en lek å være sykepleier og kreftressurs når vi spiller på lag. Alle mine kollegaer er driftige folk, som kaster seg rundt, og som ser muligheter i stedet for begrensninger. Lederne er på vår side, legene spiller på lag med oss, hjelpemiddelkoordinatoren, ergoterapeuten, fysioterapeuten, insitiusjonskjøkkenet, hjemmehjelpa, regional kreftkoordinator ( Liv Ågot er en pådriver som vi ikke vil miste for alt i verden, selv om stillinga hennes er i fare – hun har en stor del av æren for at jeg gjør det jeg gjør ), poliklinikk, sykehusavdelinger, studentene, lærlingene, ja hele hurven er unike.
Eksempel på lagspill:
Jeg håper inderlig at den regionale koordinatorstillinga får bestå i en eller annen form, for hun er med og gjør gråstein om til gull.
Jeg bobler over av gode ord om mine samarbeidspartnere, og det må da vel være lov? Det er helt på sin plass, for vi må bli flinkere til å gi hverandre ros.
Poenget med dette innlegget er å reklamere for yrket mitt, sånn at vi får lærlinger og studenter i fleng. Jeg kan anbefale denne sektoren på det varmeste.
Jeg sier som Wenche Foss:
Jeg blir på jorden så lenge det er bruk for meg. Og kanskje får jeg en rolle der oppe.
