She

 

 

 

 

Det var ei gang ei lita jente som satt og klødde på et myggstikk. Hun klorte seg til blods, men var tvers gjennom sorgløs. Flaks at det ikke var ei flue som beit, for hun var livredd for fluer og andre flyvende vesener. Ørna kunne jo komme for å ta henne med seg opp på ei fjellhylle, for det hadde hun lest et sted, at sånt var mulig. 

Pluss at hun var redd for høyder.

Hun var et lykkelig, men engstelig barn. Hun måtte telle på en viss måte, eller si visse ord, for å opprettholde stabilitet i tilværelsen. Hvis hun ikke gjorde det så kunne det skje noe skummelt. Hun var mørkredd, så etter at hun hadde vært på stripa og spionert på mopedgutta ( da hun var 15 ), og skulle hjem igjen, så gikk hun rolig hjemover de første tjue skrittene. Deretter løp hun i panikk, med angsten i hælene.

Så var det speilbildet da, og selvfølelsen – og riset bak speilet. Hun var sin egen verste fiende. Hun ble det etter en sleivkommentar fra noen andre, sagt uten vonde hensikter, men de ordene satte seg fast, og ble der. Hun så ting som ingen andre så.

Si meg, hvordan kunne de unngå å se det?

Hvordan er det mulig å ha en lykkelig barndom og ungdom med så mange rare tanker i hodet? Jo, fordi at ingen er BARE lykkelig, og alle må gå veien sjøl.

Hun gikk på videregående, og ble plutselig livredd for å lese høyt. Ordene stokket seg, men det var ingen som lo, for hun hadde fine venner – og de forsto.

Da hun flyttet fra øya så våknet savnet etter havet med en gang. Hun reiste hjem hver eneste helg, og midt i uka trøstespiste hun is med nonstop på, for å gjøre bylivet litt mindre trist. Hun gikk på KVT, Kristen Videregående Skole, og følte seg utenfor. Hun som trodde at kristenfolket var så inkluderende, jomen sa jeg smør!

Ikke der, og ikke da, i alle fall. Ikke DET året.

Hun ville bli sykepleier trodde hun, vet hun nå, og flyttet til Levanger. Der fant hun 12 fremmede som ville det samme, og alle flyttet inn i samme hus. Et lykkelig, kaotisk kollektiv, og alle gikk i samlet flokk til første skoledag, og til første møte med resten av klassen.

Men så traff hun igjen prestasjonsangsten, som hadde fått hvile en stund. Den materialiserte seg i overspising og spying. Ikke for å bli slank, men for å få en slags kontroll på i det minste NOE.

Hun syklet som en gal, uten gir, hver dag, og uansett vær.

Det løste seg til slutt, for hun er sta og sterk. Hun brukte pågangsmotet til å lege sin egen kropp og sitt eget sinn.

Hun er sykepleier. 

Hun har hatt tilbakefall av både det ene og det andre, men hun tror at det har gjort henne mer beredt til å møte andre. Hun dømmer ikke, eller fordømmer, andre – eller deres valg. Hun våger å påstå at hun har et åpent sinn, til og med så åpent at noen av de nærmeste himler med øynene. MÅ du være så inkluderende og naiv og forståelsesfull og åpen?

MÅ du applaudere kvinnelige prester eller homoparader? MÅ du forsøke å forstå hvorfor Jeppe drikker? 

Nei, hun klarer ikke alltid å leve opp til sine egne forventninger, og sine egne krav til hvordan hun bør være, hvordan hun bør kle seg og te seg, og hva hun skal mene eller si høyt. Forventningspress og prestasjosangst ligger farlig nær hverandre, med kun en armlengdes avstand.

Men:

– høydeskrekken er beseiret

– hun finnes ikke mørkredd

– ørna er favorittfugl nr 1

– hun sykler for å kjenne møkkalukta, og for å få vind i håret

– hun hater å telle

– kan ikke huske å ha vært redd for fluer

– hva var det egentlig hun så i speilet før, annet enn seg selv?

– hun taler i forsamlinger uten å stotre

– hun tar ordet

– og er skribent i lokalavisa

– men prestasjonsangsten er der fortsatt – like under huden

 

Det er sant som de sier – hun ville ikke ha vært noe av det foruten.

Eventyr pleier å ende godt.

 

 

” She may be the face I can’t forget
a trace of pleasure or regret
may be my treasure or
the price I have to pay.
She may be the song that summer sings
may be the chill that autumn brings
may be a hundred different things
within the measure of a day.

She may be the beauty or the beast
may be the famine or the feast
may turn each day into a
Heaven or a hell.
She may be the mirror of my dream
a smile reflected in a stream
she may not be what she may seem
inside her shell. “

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg