Sistehjelp

 

Førstehjelp er et kjent ord, men vet du hva sistehjelp betyr?

Sistehjelp er noe som jeg er veldig opptatt av. Det betyr palliasjon, altså aktiv behandling for å lindre, sånn at en bruker kan ha det best mulig, så godt det lar seg gjøre da.

Da er det viktig å undre seg på generelt grunnlag, mest på grunn av taushetsplikten. En slags selvpålagt munnkurv på en måte, men vi er jo ikke kneblet.

Jeg lurer på hvorfor dette har vært et nedprioritert område, eller et område med lite fokus på, innen legekunsten og innen kunsten å yte omsorg.

For det er en egen kunstform.

Jeg tror jeg vet svaret, for det er ikke tvil om at det gir mer status å behandle folk som har håp om å bli friske, i motsetning til å lindre symptomer hos mennesker som likevel skal dø. Pluss at vi kanskje er litt redd for døden – sånn innerst inne.

Førstehjelp høres mye mer attraktivt ut, for da er du først i køen.

 Hvem vil være sist?

Nå har det skjedd en endring, og både leger og sykepleiere/omsorgsarbeidere våger å nevne døden. Jeg starter ikke en kartleggingssamtale med å spørre om vedkommende er redd for å dø. Jeg velger heller å spørre: Hva er viktig for DEG? 

En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve, og da er det viktig å vite hva som virkelig betyr noe. Vi skal ikke telle de dagene som er igjen, for det som teller er hvilket innhold disse dagene skal ha.

De aller fleste er redd for smerter. Andre er redd for at de aldri mer skal få kjenne at vinden pisker dem i ansiktet. Noen ønsker så inderlig å få oppleve konfirmasjonen til barnet sitt, eller til barnebarnet eller oldebarnet. Noen har en bursdag som de ikke vil gå glipp av for alt i verden. Eller det å få oppleve ei jul til, ei dyrebar julefeiring – den aller siste. Jeg har fulgt så mange helt fram til døden at jeg vet at det går an å utsette den.

Ikke i evigheter, men til akkurat DEN dagen i livet.

For noen er det for langt fram i tid, så de har ikke sjans til å rekke det.

Det finnes ikke en fasit på livet.

Noen velger å avslutte lindrende behandling, og heller leve så godt som mulig den tiden de har igjen, for noen ganger gir behandlingen bivirkninger som forringer livskvaliteten. De vil heller ha færre, og bedre dager, enn mange og kanskje slitsomme dager som er fulle av kvalme og maktesløshet.

Jeg forstår dem, selv om jeg egentlig ikke forstår noenting, for bare den som kjenner det på kroppen VET.

Nå som det har blitt mer fokus på palliasjon, så har vi blitt finkere til å lindre både smerter, angst, uro og andre symptomer. Vi har også blitt flinkere til å sette strek, noe som innebærer å innse at nok er nok.

Vi har sluttet å behandle ihjel.

Men vi kan ikke ta ernæring og væsketilførsel fra et menneske uten å forklare hvorfor det bør være sånn. Vi må gi grundig og god informasjon, sånn at alle kommer fram til en felles forståelse – der brukeren sitt beste er i fokus.

Du dør ikke fordi at du slutter å spise eller drikke. Du slutter å spise eller drikke fordi at du skal dø. Det er en himmelvid forskjell på de to setningene. Kroppen har nemlig ikke kapsitet til å håndtere inntaket når den er i gang med en annen prosess.

Kunnskap, informasjon, trygghet, omsorg, varme, innsikt, lindring, atmosfære.

Gode ord, som alle hører inn under samme tematikk. Omsorg kan lindre like mye som beroligende medikamenter – til en viss grad selvfølgelig. Smerter er ikke alltid smerter, for smerte kan også være angst. Da er det godt å ha ei hand å holde i.

Så enkelt, og så vanskelig, for det fordrer gjensidig tillit.

Jeg brenner sånn for dette temaet, og kunne ha skrevet side opp og side ned. Jeg lærer noe nytt hver eneste gang. Hver eneste gang undrer jeg meg over hvor skjørt og sterkt livet er. Stillt overfor døden så er vi alle like. Vi leter etter noe større enn oss selv. Hva tror vi på? Hva skjer etterpå? Jeg har ikke møtt et eneste menneske som teller gods eller gull, for de har viktigere ting å tenke på.

Som en prest sa i en begravelse her om dagen mens han pekte på kista: Nå vet han som ligger der noe som vi andre ikke vet.

Er det rart jeg undres?

– og det skal jeg aldri slutte med, så lenge jeg lever.

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer
    1. Et enormt viktig innlegg dette! Jeg leser avsnittet “du dør ikke fordi at du slutter å spise eller drikke…Det er så utrolig viktig med info til de pårørende når noen skal dø. For denne feiltolkningen går igjen så ofte hos pårørende, har lest om det flere ganger også i bloggverden.Håper du legger dette ut også i andre fora enn her…. Igjen, viktig og godt skrevet innlegg

    2. Tusen takk skal du ha 🙂 Ja, det er et viktig tema, og heldigvis er det mer bevissthet rundt dette nå. God kommunikasjon har alt å si.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg