Applaus!!

 

Jeg er litt redd for at dere skal gå lei av mine rim,

men for meg fungerer de som et slags lim,

som holder meg samlet og sammen.

De danner på en måte rammen,

rundt det som er meg,

men av og til så passer ikke linjene sammen,

for sånn er også jeg.

Jeg er usymmetrisk, akkurat som dem,

likevel så tvinger de deg opp og frem.

Punktum og komma, spre dere,

sånn at alle får se dere,

mens ordene danser og blir med på ferden,

de prøver å finne sin plass i verden.

 

ORD kan brukes til ros eller slakt,

ord kan skyte en pil av forakt,

bokstaver kan settes sammen og lindre,

sammen så kan de av og til hindre,

at noen føler seg ensom, fortapt eller til og med oversett,

for livet er ikke alltid lett.

Det er tungt, det er hardt, det er vakkert og godt,

det er langt ( for noen får leve lenge og blir åtti eller nitti eller hundre år – og når du blir hundre så får du en hilsen fra Kongen )

eller kort.

Ord er en ildsprutende drage, som i høstens fargerike palett,

et nydelig sammensurium av brunt og gult og oransje og rødt, men hvor er Frøken Fiolett?

Stormfullt hav, eller glitrende stille,

jeg har alltid visst

– det var dette jeg ville.

 

Jeg merker at skrivinga betyr mer og mer for meg, for de komplimentene som varmer aller mest handler ikke om hvordan jeg ser ut, eller hvilke klær jeg bærer. De handler om det jeg skriver.

Det er egentlig litt rart, for når jeg tenker på hvilke (tvangs)tanker jeg har hatt oppigjennom tidene – tenk at jeg har levd så lenge at jeg kan skrive oppigjennom tidene – så skulle man tro at jeg slukte eventuelle komplimenter om kropp og ansikt rått. Jeg vet at ansiktet hører til kroppen, men det er likevel noe for seg selv, for det har ikke alltid vært sånn at hode og kropp har vært på samme sted hos meg.

Nå er jeg på et trygt, men vaklende og avklart sted i livet i forhold til dette, men det er alltid fint å få ros.

Det tror jeg alle setter pris på, selv om kroppsspråket  forteller meg at det er vanskelig å være mottaker. Vi er mye mer lydhøre for kritikk. Da gjør vi som svampen; vi suger kritikken til oss, og vi samler på den. Det fungerer på samme vis som når man setter ei bøtte under takrenna. Jeg samler regndråper helt til det renner over.

Da må jeg gråte en skvett for å lette på trykket.

Nå har jeg lært meg å si takk hvis noen sier noe som jeg setter pris på, i stedet for å vri meg unna, eller finne på unnskyldninger. Jeg vrir heller opp svampen, og kvitter meg med det som er vanskelig. Det koster skjorta å gjøre det, for det setter seg i kroppen, men da er det godt å ha ein nær venninne å prate med, for hun kan hjelpe meg å plassere tankene der de hører hjemme – i utslagsvasken.

Konstruktiv kritikk er noe annet, for den kan man lære av.

 

Jeg vedder på at det er mange som kjenner seg igjen, men vi burde alle bli flinkere til å si takk, og til å rose oss selv opp i skyene av og til. Ikke sånn at vi blir høy på oss selv, men hva med å gi seg selv et klapp på skuldra? Nei, forresten, det kan vi visst ikke ta sjansen på, for da mister vi både baller og fokus.

I 2018 handler det om å være suveren på mange arenaer, og vi skal ha så mange baller i lufta at vi nesten mister pusten. Vi må se opp hele tiden, i stedet for å legge merke til det som er oss nærmest.

Vi hadde sikkert fått fast ansettelse på flekken, jeg mener i manesjen, om Arnardo søkte etter folk, for vi er sjonglører i verdensklasse. 

Applaus!!

0 kommentarer

Siste innlegg