SKÅL!! FOR VI ER GUTTA.
I kveld har jeg sett en liten perle av en film. Jeg er alt for sjelden på kino, men jeg visste at jeg måtte se denne dokumentaren. Den handler om mannskor og kameratskap, og om dirigenten som vet at han skal dø. Etter å ha sett denne filmen så fikk jeg lyst til å gi alle verdens mannfolk ( nesten ) en klem, selv om jeg er en type som holder avstand.
Det er en kjent sak at kvinner ofte har større behov for, og lettere for, å prate om følelser enn det menn har. Noen ganger prater vi oss ihjel, men til hvilken nytte?
Mannfolk er mer ROCK ON, DIE HARD, og de har avgitt et hellig løfte. Kormedlemmene har nemlig lovet at de skal synge i hverandres begravelser.
Stakkars den som dør nest sist….
Sitter her og er litt betutta,
etter å ha sett filmen FOR VI ER GUTTA,
for selv om gutta nøler,
med å sette ord på hva de føler,
så er de fulle av galgenhumor og kjærlighet,
omsorg, ramsalt humor og ærlighet.
Jeg smelter,
for nå ble de plustelig helter,
og hvorfor har jeg ikke sett det før,
at mannfolk tør?
Jeg fikk større respekt for mannfolk etter i kveld, for de denger hverandre hardt på skuldra, serverer en grisevits, deler en øl, og prater minst mulig om døden. De har et unikt fellesskap, og et sterkt samhold – kjemisk fritt for kvinner, bortsett fra i tankene. Noen av dem, særlig to, var smal over skuldrene, mens den tredje var brei som ei låvedør, og storkjefta i tillegg. En annen hadde skinnvest og ring i øret, men personlig så synes jeg at mannfolk i dress er noe for seg selv.
De fortalte det selv, gutta, at mannfolk i dress, som attpåtil synger i kor – de drar damer i massevis. Det er tydeligvis verdens beste sjekketriks, så hvorfor er det så sjelden vare?
De sa at de hadde ei bok ved inngangen til konsertlokalet, der det var fritt fram å skrive seg på liste for den som ville ha seg en omgang.
Først til mølla.
Jeg husker forresten en episode fra ungdomstida der jeg IKKE ble sjarmert av mannfolk i dress. For mange år siden var det asylmottak på Frøya. Jeg har ingenting i mot asylsøkere, men en av dem hadde fått for seg at han skulle besøke meg, iført dress og rød tversoversløyfe ( på en mandag) – kone og barn ingen hindring.
Han var gift, skal dere vite.
Jeg stakk til (sitkagarn)skogs da jeg fikk øye på ham, og siden har ingen sett meg, helt til jeg måtte sykle forbi asylmottaket for å komme meg på jobb. Da satt han klar med fiskestanga, og fikk snøret i bånn, bokstavelig talt, for sluka satte seg fast i ullgenseren min.
Jeg syklet “gråtende” hjem, men slapp med skrekken.
Tøffe gutter gråter ikke.
Joda, jeg så det med egne øyne. De gråt på skuldra og de gråt ved senga. Det var til og med noen menn i salen som tørket tårer. Sånt blir jeg dødssjarmert av. Sterke menn som tørker tårer i smug – det er nesten bedre enn mannfolk i dress. Hvis de har dress i tillegg, da er jeg solgt.
Før filmen begynte så fikk vi servert en minikonsert, for det er på Frøya Kultur- og Kompetansesenter det skjer. Hvem som sang for oss?
MANNSKORET.
Vi har et eget mannskor på Frøya, og dette koret består av en like brokete forsamling som dem vi så i filmen. Om de er racere på å sjekke damer vet jeg ikke, men jeg tipper at de er like røffe og lettrørte som andre menn. Jeg vedder på at de har en egen sjargong, og at den sikkert ikke er ment for sarte ører.
Vi låner heller øre til musikken.
PS Jeg anbefaler dere å se filmen, og gir den terningkast fem. Hvis dirigenten hadde blitt frisk så hadde jeg gitt en sekser, men livet er ikke for pyser.
