Tusen takk! Ansgar har gitt meg lov til å låne dette bildet – pluss at jeg har fått godkjenning fra Frøya.no ( fotograf og skribent Lena Jørgensen ). Dette innlegget er skrevet på generelt grunnlag, men hvis du klikker deg inn på Frøya.no så kan du lese den hjerteskjærende og rørende historien.
Det anbefales, for det er et livsviktig tema.
Jeg lurer på hvordan det er å miste noen som lever.
Du mister dem ikke, men du mister den hun var. Jeg så et TV-program en gang, som handlet om demens. Mannen som besøkte kona si fikk spørsmål om hvorfor han besøkte henne når han like godt kunne ha vært en i mengden, for hun kjente ham ikke igjen.
Hva han svarte?
JEG kjenner HENNE.
Det var det glupeste svaret jeg har hørt på veldig lenge. og det teiteste spørsmålet i manns minne.
På Frøya har vi et unikt tilbud; Dagsenter for demente. Der har de ansatt folk som brenner for jobben sin, og som gjør en fantastisk jobb, nemlig det lille ekstra. Jeg tror at de har vært med å sette demens på kartet, sånn at det blir lettere å vise åpenhet, for det er ofte sånn at mange lever i skjul eller isolasjon over lang tid.
Vi er til og med så heldige at vi har et eget Demensteam utihavet.
Det er på mange måter fornedrende og skambelagt å miste den man var, eller å miste den kjæresten man traff for mage år siden. Folk snur seg bort og trekker seg unna, for de vet ikke hva de skal si, og pårørende jobber 24/7 for å normalisere hverdagen – selv om det er umulig.
Livet blir aldri det samme.
Det er vondt å miste språk, orienteringssans, gangfunksjon, matlyst, hemninger, livslyst og seg selv. Det er vondt å miste drømmen om en felles framtid, som man alltid har drømt om.
Alzheimer kan ramme i tidlig alder, og er noe annet enn aldersdemens, selv om det finnes mange likhetstrekk. Små endringer, knapt merkbare i begynnelsen, lenge før man stiller en diagnose. Stress, depresjon og andre ting kan være forklaringen på at vi glemmer, for det gjør alle i blant. Vi glemmer å huske, for vi har så mye å tenke på.
Alle kan miste interessen for det som de før har interessert seg for, og alle kan gå seg bort i marka. Noen ganger har vi kort lunte fordi at vi er trøtt og sliten, og det at man kan snuble i sine egne bein – akkurat det vet jeg visst alt om.
Derfor er det vanskelig å stille diagnosen på et tidlig stadium.
Vi bortforklarer og fornekter, og vil ikke se det vi faktisk ser rett foran øynene våre. Vi flytter grenser og tøyer strikken – helt til den ryker – og da har det gått for langt. Da er vi utslitt av å prøve å holde en slags fasade, så heile reisverket smeller i bakken med et brak.
Tilbake er et liv i ruin som langsomt må bygges opp igjen, og da behøver man hjelp. Og ikke bare ett liv, men flere, for det er en familie som rammes.
Da må man ha profesjonell hjelp, og kommunale tilbud, som kan være med å stable dagen og natta på beina igjen. Vi må ha venner som er tilstede, for et godt nettverk er gull verdt.
Når noen deler en historie, som dette gullbrudeparet gjør, så banes det vei for at andre i samme siuasjon kan få det litt lettere. Åpenhet er et fint ord, særlig når det omsettes i praksis.
Åpenhet gjør at andre kan nikke gjenkjennende, for det har jeg selv merket. om enn på andre områder.
Selv om noen faller utenfor så lever vi alle innenfor den samme rammen. Livet er et lerret, og ingen kjenner dagen, så derfor må vi sørge for å ha plass til både fargeklatter og sorte hull, og en og annen stjerne. Noen dager er fargesterke, mens andre er svarte som natta. Stjernestundene finnes, bare vi evner, eller har krefter nok, til å se dem – men vi ser ikke stjernene i dagslys.
Og rammen, den er selvfølgelig av gull.