Hei, jeg heter Tove og er høysensitiv

 

 

 

Hei, jeg heter Tove og er høysensitiv.

Det høres nesten ut som når en alkoholiker presenterer seg. Hei, jeg heter Tove og er……………( fyll inn det som passer).

Jeg har stor respekt for alkoholikere, og for folk som sliter med andre ting, for ingen vet hvorfor Jeppe drikker.

Har du spurt?

Jeg har skrevet om temaet før, og nå gjør jeg det igjen, for det angår meg. Det berører mitt innerste. Jeg har lest et sted at høysensitive mennesker er hjertemennesker, og det stemmer.

Å være høysensitiv er ikke en diagnose, men et personlighetstrekk. Det er heller ikke sånn at man automatisk er introvert, for det finnes høysensitive mennesker som har vært utadvendte i hele sitt liv.

Noen er A-mennesker og noen trives best med å være oppe til langt på natt. Det hører til personligheten det også. Jeg har prøvd å konvertere til B, men det gikk ikke. Hvis jeg snur døgnet så er jeg ute å kjøre, akkurat som AtB sine rutetabeller. Jeg er til å stole på, men ikke alltid.

Alle mennesker innehar en viss grad av sensitivitet, og har et rikt følelsesregister, men jeg har tatt personlighetstesten –  og besto med glans.

Jeg er HØYsensitiv.

Da hender det at jeg blir litt vanskelig å leve med, for jeg har et sterkt behov for å trekke meg tilbake, og inn i skallet mitt. Der inne hører jeg bare et svakt sus, akkurat som når du legger øret inntil en konkylie. Den lyden minner meg om havet, og havet har alltid gitt meg fred.

Det behøver jeg.

Misforstå meg rett;  jeg er ikke tilhenger av ensomhet, for ensomhet er ikke et valg. Det er mye enklere å være inni det skallet når noen venter tålmodig på utsiden. Likevel så hender det at jeg blir stressa av det, for jeg klarer ikke å leve opp til det som jeg tror at andre forventer av meg, og det er jo ikke sikkert at de venter til evig tid. Jeg vil bare være i fred med tankene mine, og akkurat da er det nytteløst å prøve å gi meg en klem – selv om jeg kanskje behøver en.

Når jeg har det sånn så blir fysisk kontakt en barriere som ingen klarer å forsere. Nå jeg har det sånn så blir jeg også fryktelig, pinlig, ubehagelig stille.

Du kan høre en knappenål falle.

Eller det blir som å lete etter nåla i høystakken, for ordene blir borte.

Hjertet mitt vil gjerne banke for alle, så jeg trekker meg ikke unna med overlegg, for å holde andre på avstand – eller på pinebenken. Jeg får dårlig samvittighet når jeg ikke klarer å føle det jeg ønsker å føle, eller å gi det jeg gjerne vil gi. Det føles som om antennene mine spriker i alle himmelretninger både dag og natt, og tar inn ALT som skjer rundt omkring. 

Etterpå klarer jeg ikke mer.

Det snakkes om et lukningspunkt. Når jeg har nådd det punktet så går jeg fra å være lyttende, hjertevarm og empatisk til å bli selvopptatt og tung til sinns. Dette skjer særlig om jeg utsetter meg for stress, eller om alt av rutiner rakner.

Å ha det travelt er noe annet, for det takler jeg. men jeg tåler ikke rot og uorden. Rotete omgivelser gir et kaotisk indre, det er derfor jeg søker mot naturen. Naturopplevelser er balsam for sjelen, til og med i ruskevær.

Jeg elsker å se bårene bryte mot land, selv om jeg er en godværspadler.

 

 

Jeg tror det handler om at jeg må akseptere denne siden ved min personlighet, og jeg må lære meg å sette grenser. Jeg liker ikke folkemasser og støyende steder. Jeg har aldri lest ferdig ei krimbok, selv om jeg elsker å lese, og jeg velger bort voldsfilmer.

Det gjør bare vondt verre.

Med visse unntak så er jeg den som går først hjem fra fest. Plutselig får jeg nok, og forlater selskapet, akkurat sånn som Askepott gjorde. Sko-parken min består for det meste av joggesko – jeg er ei fornuftig dame som ikke drømmer om en ridder til hest – så jeg legger aldri igjen spor etter meg. 

Jeg fordufter.

 

Kjære hodeputa mi, tenker jeg da,

du er innmari god å ha,

du er min trygghet og mitt vern,

og selv om andre muligens mener at jeg er fjern,

så vet du sannheten,

om hva som foregår inni planeten,

du lokker: Kom nå Tove,

akkurat i natt har du best av å sove.

 

Noen ganger ligger sensitiviteten og nervene som et finmasket nett utenpå kroppen, og da er det vanskelig å sove. Hjernen jobber på spreng  selv om kroppen tilsynelatende er i vater.

Det er bare et spill for galleriet.

Jeg sammenligner hjernen med et vepsebol.Om høsten så blir vepsen sløv, men ingen må la seg lure. for den stikker når jeg minst venter det.

AUUUU!!! Noen ganger er det vondt og vanskelig å være høysensitiv, men for det meste så er det en berikelse.

Det er tross alt MEG. Det er sånn jeg er, og sånn kommer jeg alltid til å være. Og dere, selv om jeg er alene inni konkylien så er jeg sjelden alene, for det er av og til tusen brysomme veps der inne.

Og DU venter jo på utsiden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg