Åndenes makt

 

Som sykepleiere og omsorgsarbeidere så skal vi ivareta hele mennesket, og det er ikke småtteri de ber om. Mennesket har mange behov, både på det både fysiske, psykiske, sosiale og åndelige plan.

Jeg har alltid tenkt at det svikter litt på det siste planet for oss som er hjelpere, for det er så lite håndfast, og så høytsvevende – bokstavelig talt, men åndelighet er mer enn religion.

Nå har jeg lest meg litt opp på dette og finner ut at vi trår til der også.

Det visste jeg ikke.

Åndelighet handler om det eksistensielle, og om våre grunnholdninger. Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Hva er meningen med mitt liv? Hva skjer etter døden? Hvordan skal de andre klare å leve uten meg?

Det handler om vårt forhold til oss selv, til de som er rundt oss, og om vårt forhold til naturen og omgivelsene. Det handler om hva som betyr noe i livet.

Hvis jeg skal dø snart, hva skal jeg bruke den lille tiden som er igjen på?

 

For min egen del så ville jeg ha gapskrattet mer, og spist cheez doodles til alle (mål)tider. Nattmat er ikke aktuelt, for da har jeg lagt meg for lenge siden.

Cheez doodles x 3.

 

 

Dyptpløyende, eksistensielle samtaler har jeg mange av, og da kjenner jeg at det er viktig å avklare mitt eget forhold til liv og død. Jeg tror at jeg har det klart, men det er alldeles ikke sikkert, for jeg har ikke vært der.

Når vi pløyer mark så vet alle at det som ligger under kommer til overflaten. Jeg visste ikke at det fantes så mye stein.

Vi må snu hver eneste en – eller må vi det?

Jeg må i alle fall ha evnen til omsorg, empati og innlevelse, pluss at jeg må ha et helhetlig menneskesyn. Jeg må være følsom, ærlig og lyttende, og vi må begge ha mot til å leve med ubesvarte spørsmål.

Det er ikke alt man kan svare på.

Herregud, hva om noen ber meg lese fra Koranen? Skal jeg slå Bibelen i nattbordet da, og si at sånn gjør vi det hos oss? Tenk om noen ber meg synge en salme ved sykesenga – enstemmig. Jeg kan til nød folde hender og mime at jeg ber en bønn, men jeg er ikke så fri av meg at jeg synger alene, eller sprer røkelse og myrra rundt i rommet. 

Der er jeg ufri og full av hemninger.

Det handler ikke om hva jeg tror på eller ikke, men det blir så innmari personlig – mer personlig enn all verdens innfløkte spørsmål som ikke har et svar.

Den delen av åndeligheten får andre ta seg av, for eksempel Presten eller en annen sjelesørger, som kanskje kommer fra et fremmed trossamfunn. 

Takk Gud for at det finnes prester.

Jeg husker en gang vi skulle ta blodprøve av en urolig og redd bruker av tjenesten, en bruker som var veldig glad i sang og musikk. Verdens beste kollega og jeg skulle samarbeide om oppgaven, og sånn ble det: Wenche sang, jeg stakk, og reagensrøret ble fullt.

Vi spilte hverandre gode – bokstavelig talt – og brukeren merket ikke at jeg var under huden på henne.

Man blir litt hudløs av å være sykepleier, for vi kommer så nært de små ting, og de store, ubesvarte spørsmål. Det er lett å tro at vi blir tykkhudet av å vandre i dette landskapet mellom liv og død, men sånn er det ikke.

Jeg er skjør som det skjøreste porselen.

Og modig.

Jeg ER faktisk modig, tro det eller ei, for jeg våger meg inn i ukjent terreng selv om jeg er livredd for å reise. Jeg liker ikke flyplasser, og har ingen trang til å se hele verden før jeg dør. Likevel så føler jeg meg rik, for jeg opplever mer enn de fleste. Jeg blir med mange på reisen, selv om jeg står igjen på bakken.

Jeg aner ikke hvor det blir av dem.

 

 

 

 

 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg