Depresjon….shit happens!

 

Noen ganger føler jeg meg sart som en kunstnersjel.

Jeg har ikke den minste anelse om hvorfor Serotoninet, Dopaminet og Herr Kortisol danser ringdans inni hodet mitt. De burde heller gjøre jobben sin, som er å holde meg i vater. De burde ha reist med blodet dit de er ment å skulle være, og i passe doser.

Men neida, kupeen er overfylt, og Zoloft`n, som er innleid for å holde dem i ørene….hvorfor hjelper han ikke en kvinne i nød?

Hvorfor har han ikke holdt av et sete?

 

De driver ap med meg, hormonene, og da blir jeg presset til å sitte i den vogna som det står STILLE på. Det finnes nemlig stille-vogner på toget, og alle de andre kupeene, der man kan snakke fritt, er opptatt. Det passer i grunnen bra, for når depresjonen får (over)taket på meg så ser jeg verden gjennom en tåke. Stemmen blir grumsete, og ordene gjemmer seg bak et slør av noe som jeg ikke vet hva er.

Er det det som kalles tåkeprat?

Jeg er stille til vanlig også, men ikke taus. Jeg har hatt en depresjon tidligere, og jeg kjenner igjen symptomene, om enn ( så lenge ) ikke så ille som sist. Da lå jeg på sofaen et helt år – spiste lite, pratet enda mindre og sov nesten aldri. Jeg lå i vater, bokstavelig talt, men på innsiden hadde bobla søkt tilflukt nederst i venstre lilletå.

Jeg var i total ubalanse.

Jeg har kjempedårlig samvittighet for at jeg føler meg nedstemt, tom og deprimert nå, for jeg har ingen som helst grunn til å føle det sånn. Jeg bor i et fritt land, har eget hus, og mat nok på bordet. Jeg har friske, flotte barn som klarer seg godt, jeg er frisk selv ( fra halsen og ned ) og jeg har familie og venner som er gull verd. Jeg har verdens fineste hund, og hun er den som får alle klemmene som ikke blir andre til del. Jeg elsker jobben min, og når jeg skriver er jeg glimtvis lykkelig. Skrivinga er nok det som gir meg størst ro, om jeg skal velge noe, for i den bobla er det godt å være.

Da beveger bobla seg fra venstre lilletå og opp til Solar Plexus, der hvor alle nervene mine bor. Jeg skriver med magefølelsen mer enn med hjertet, nemlig. Jeg er alltid i balanse når jeg skriver.

Jeg kan ikke beskrive meg selv på en bedre måte enn det Sigvart Dagsland har klart å gjøre med denne sangen. Jeg har et rom i huset som er mitt, bare mitt, og som jeg aldri våger meg inn i.

Men kanskje en vakker dag.

 

 Det e et rom i huset
som eg aldri går te.
Det e et sted i hjerta
som eg aldri når te.
Det e ein sang i rommet
som eg sjelden hørre
– eg kan bara ana tonen bak ein dør.

Men eg kan trø frimodig videre omkring
og se mitt hus og hjerte røpe ingenting.
Eg kan ha grep om livet,
eller la alt drive,
fritt mot horisonten.

 

Det e et rom i huset
som eg aldri går te.
Det e et sted i hjerta
som eg aldri når te.
Det e ein sang i rommet
som eg sjelden hørre
– eg kan bara ana tonen bak ein dør

Men eg kan våga meg litt nærmere enn før.
Eg vett at dørå lar seg åpna om eg tør
å mista grep om livet,
eller la alt drive,

fritt mot horisonten.

– Sigvart Dagsland –

 

Jeg har bevisst valgt å være åpen om min psykiske helse, og jeg har valgt å skrive om dette temaet, for da har jeg trua på at jeg unnslipper sofaen. Dessuten har jeg oppdaget og erfart at jeg ikke er alene, og at andre føler lettelse over å lese det jeg skriver.

Det er normalt å bli rammet av depresjon og andre psykiske diagnoser selv om vi ikke er oppvokst med krig og elendighet. Jeg har lov til å være nedstemt og lei meg selv om jeg ikke har mistet et barn. Jeg tror ikke en bokstav på det jeg skriver nå, for mens jeg skriver så flommer den dårlige samvitttigheten innover meg.

Det bølger en tsunami av dårlig samvittighet over kropp og sjel.

Jeg drukner nesten.

Jeg klamrer meg fast til nærmeste stolpe, og har fighterinnstinkt til tusen. Jeg vil bruke mine egne erfaringer til noe nyttig, for de nevnte erfaringene har gitt meg verdifull innsikt. Jeg tror nemlig at jeg blir sterkere av å vise at til og med sykepleiere – vi som har gått tre år på høgskole for å lære å ta vare på andre –  kan være skjøre som glass.

Alle vet at det finnes skår i gleden.

Hadde det hjulpet å innta en annen holdning? Ganske enkelt gitt litt mer faen, i stedet for å analysere hver minste lille dritt? Jeg klarer ikke å ignorere noe som helst, ikke en gang dritt, bokstavelig talt – for her om dagen slapp måkemamma en dose rett i hodet på meg.

Shit happens!

 

 

4 kommentarer

Siste innlegg