Blåklokketanka

 

BLÅKLOKKETANKA

 

Tanka som søke omkring etter svar,

duggfriske ord som æ enda ittj har,

frø som e sådd og ska bli te nå grønt,

som slår ut i blomst ein dag har æ skjønt.

 

Æ håpe og trur at den blomsten e blå,

med omsorg og tålmod så ska du få sjå,

at blåklokka væks opp i frodige kår,

men æ trur ittj den sler ut i blomst no i år.

 

Først kjæm ei frostnatt og så bli det dag,

blåklokkan væks opp og står tett i lag,

dæm nikke te aill som går langs med vei`n,

og minne oss om at vi ittj e ilein.

 

Dæm låne bort farge så himmel`n bli blå,

men innerst i klokkan samle dæm på,

regnet og tåran som himmeln`n ha sendt,

men snart stråle sola æ må bære vent.

 

 

Jeg prøver å farge dagen blå med ord. Etterpå leser jeg det som står mellom linjene, og samler alt i en diktanalyse. En analyse av meg selv – med andre ord – og det er kompliserte saker å bryne seg på

– enkelt fortalt.

Det er nesten en umenneskelig oppgave. Blir jeg klok på dette diktet så fortjener jeg terningkast seks, selv om det som ligger mellom linjene kanskje står til stryk.

 

 

En analyse er en fortolkning; det vil si at en analyse nødvendigvis ikke er det du ser ved første øyekast. Det ligger et budskap gjemt som ennå ikke har sett dagens lys. Det blir nødvendig å skape distanse til ordene som står på trykk.

Selv om ordene er mine egne så må jeg ha avstand til dem for å kunne se klart.

Jeg elsket å analysere dikt på skolen. Andre sine dikt.

Nå skriver jeg mine egne.

 

Det er fint å lese andre sine tekster, og jeg er spesielt glad i Alf Prøysen sine jordnære ord. Han mestrer den kunsten å lete fram bittesmå, enkle ord som klarer å beskrive store hendelser i livet. Som i Blåklokkevikua:

 

” Den vi fekk som ei gave da vi var små,

Blåklokkevikua midt i æillt det grå,

Blåklokkevikua som je lengte mot deg. “

 

Det er ikke alltid vi behøver store, bevingede ord for å beskrive en følelse, for når sangsvanen blåser i trompeten er det alt annet enn vakkert. Jeg skjønner ikke at en så vakker fugl kan lage så stygge lyder.

Noen ganger er det nok at en sommerfuglvinge berører hjertet. Du merker det nesten ikke, men den gjør seg bemerket selv om den er lydløs. Det finnes til og med sommerfugler som har vært høyt oppe på himmelen og hentet ned litt blåfarge, for det har jeg sett med egne øyne.

Den var sjelden, men det visste jeg ikke før etterpå. For meg var den uansett spesiell, så det spiller ingen rolle.

Purple emperor. Jeg fant den i Sverige.

 

 

Heldigvis har den innslag av annet enn blått, for alle dager er ikke blå. Noen dager er lyse som sommernatta, og andre er svarte som kull. Det hender også at en og samme dag har alle regnbuens farger med seg.

Og i enden av regnbuen fins det gull.

 

 

 

 

 

 

 

1 kommentar

Siste innlegg