Håp i hengende snøre

 

 

HÅP

Bølga som duve og bryt mot et land,
havet som viske ut ordan i sand,
føtter som vandre og sætt igjen spor,
avtrykk som knytte himmel te jord.

Håpet e frøet som bringe oss sammen,
ordet e gnisten som tenne den flammen,
stemmen fra hjertet lar sæ ittj tvinge,
tankan flyg lett som en sommerfuglvinge.

Følelsan e som bladverk på grein,
et beskyttende lag som vise dæ vei`n,
nakent og sårbart når det bli høst,
men:
snart våkne ein vår med nyskudd og trøst.

 

I går hadde jeg en fin samtale med ei som jeg nylig har blitt kjent med. Hun sa at noe av det hun likte best med det som jeg skriver, er at selv om jeg berører nedstemthet og melankoli så skinner sola likevel – plutselig og uventet. Det er alltid et håp i teksten.

Og i livet.

Hvis jeg slenger fiskesnøret over ripa så er det jo alltid et håp om å få napp. Selv om jeg har mine stunder med grubling, nedstemthet og diverse så betyr jo ikke det at jeg nødvendigvis har en diagnose. Jeg vedder på at livet svinger for alle og enhver, selv om sola skinner konstant på sosiale medier.

Selv om vi lengter etter sol og varme så orker vi ikke evig sokskinn. Det må en og annen regndråpe til hvis noe skal vokse og gro. Dessuten er det veldig godt å krype opp i sofaen med strikketøyet når regnet pisker mot ruta. Eller jeg kan ta på varme klær og gå en lang tur mens regnet og vinden pisker mot ansiktet.

Jeg velger strategi ut i fra sinnsstemning.

Når ordene ramler ned i hodet og blir til et dikt, og kanskje etterhvert ei vise, så merker jeg at det blir best om jeg skriver på dialekt. Da blir det mer nært og stedbundet, for jeg elsker jo øya mi og havet som omringer den. Og fyret da, Sletringen fyr, mitt favorittsted i verden.

Der ute blir jeg bare en liten prikk, eller et komma, på kartet. Et lite, men betydningsfullt merke, for både komma og punktum har sin plass i historien.

 

 

På barneskolen lærte vi nemlig ei regle som har brent seg fast:

 

– Heng ham, ikke vent til jeg kommer.

– Heng ham ikke, vent til jeg kommer.

 

Der kan dere se – de er dødsviktige.

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg