Ordet er fritt som ei yndig linerle

og som ei blankpolert undervannsperle,

ordet kan skyte spurv med kanon

eller virvle meg rundt i en mektig tyfon.

 

Mykt som et lappeteppe til trøst

og som en prangende himmelrik høst,

jeg samler på gleder og trer dem på tråd

et perlekjede av ord har jeg nå.

 

Lykka er høstblad som virvler omkring

og ber meg så pent om å slippe den inn,

snirklende røtter som livnærer stammen

livstreet bringer ordene sammen.

 

Heldigvis har jeg langs veien jeg gikk

tatt vare på alle perler jeg fikk,

om livsveien bringer meg enda mer lykke

så har jeg nok plass på mitt kjærlighetssmykke.

 

Før så våget jeg ikke å skrive ordene mine i diktform for det ble så nakent på et vis. Færre ord, og ingen å gjemme seg bak. De føles mer sårbare og  ubeskyttet, men samtidig vågale og sterke.

Kanskje det handler om at jeg har blitt sterkere selv. Kanskje det handler om at røttene har festet seg grundig, og ikke er til å rikke. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig, for noen ganger tenker jeg at jeg hadde hatt godt av å bli røsket opp med rota.

Jeg hadde sikkert hatt innmari godt av å bli tatt av vinden, men jeg tror vinden må opp i orkan styrke før det blir snakk om en eventuell rotvelt.

På andre områder er jeg skjelvende som et aspeløv. I dag er jeg det, men visste dere at et løv som farer med vinden er vanskelig å fange? 

Jeg har prøvd, men noen ganger ser jeg ikke skogen for bare trær.

 

 

Alle som har eid et perlekjede vet at tråden kan ryke når som helst. Perlene triller bortover parketten, og noen av dem er borte for alltid selv om de fortsatt befinner seg i rommet.  Andre blir liggende rett foran beina mine, og noen dukker plustelig opp – kanskje etter flere år.

Jeg elsker symbolikk, og ser på livet på denne måten.