Etter at jeg fant ut hvem jeg egentlig er, og satte vinduet på gløtt
så er jeg overveldet over alle de fine menneskene jeg har møtt,
og det er mange som forteller meg at ordene gir gjenklang
for de har kjent på den samme følelsen som jeg gjorde
– den gang,
den gangen da jeg møtte veggen som det så vakkert heter
og kroppen ikke orket å bære på flere vanskeligheter,
den hadde lenge ( men forgjeves) forsøkt å få meg til å lære
at min egen beste venn er det aller beste jeg kan være.
Denne gangen gikk det litt bedre, for jeg har da lært etter å ha gått noen runder med meg selv. Jeg er ør og svimmel, som om noen har dundret løs på meg med boksehansker. Jeg er også god på å analysere meg selv, så jeg tør påstå at jeg har ganske god selvinnsikt. Hvis jeg hadde analysert mindre så hadde jeg kanskje ikke vært så ør, men da hadde jeg nok vært nede for telling i stedet.
Nå holder jeg meg på beina på et vis, selv om det holder hardt i støytene.
Jeg vinner stadig nye kamper.
Jeg mener det – jeg har møtt så mange fine mennesker etter at jeg begynte å skrive, sånne som jeg sikkert aldri hadde vekslet hverken ord eller blikk med ellers. Hittil så har valget om åpenhet ført bare godt med seg – personlig, men ikke alt for privat.
Hårfin balanse.
Inni er vi ganske like, både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Når det virkelig gjelder så koker det ned til hvordan vi har det med oss selv, og med de rundt oss. Hvis du plutselig blir alvorlig syk, for eksempel, så tror jeg du blir vettskremt uansett hva saldoen viser. Jeg tror at de fleste av oss har det samme følelsesregisteret, men det finnes alltid unntak.
Og selvfølgelig har vi ulike forutsetninger, ulike krav, ulike oppvekstvilkår, ulik hudfarge, ulik kroppsbygning, forskjellige livssyn og ulike forventninger til livet, men får vi en rett venstre så går vi ned for telling uansett. Da ser vi stjerner og planeter alle sammen.
Knockout – men ikke utslått, for det finnes alltid et håp – selv om det ser beksvart ut.
