Advent rører rundt i alt av følelser og minner, både de vakreste av de vakre og dem som det er vondt å kjenne på. Jeg savner min aller beste venn ekstra mye akkurat nå. Jeg savner den myke pelsen, og jeg savner øynene som leste meg som ei åpen bok. Jeg savner spilloppmakeren som alltid fikk meg til å le.

Jeg er fullstendig klar over at det finnes verre ting, for i min verden som sykepleier og medmenneske får jeg realitetene i fleisen rett som det er. Da blir jeg ekstra takknemlig over å være frisk og rask, i alle fall fra halsen og ned.

Men jeg er også opptatt av at sorg ikke skal veies og måles – eller sammenlignes.

 

 

Det du føler, det er det DU som føler, men det føles nesten flaut, og feil, å fortelle resten av verden at jeg savner en hund så inderlig. Det er nesten sånn at jeg får dårlig samvittighet fordi jeg reagerer som jeg gjør, selv om jeg burde vite bedre.

Det er forskjell på mennesker og dyr, det vet jeg selvfølgelig veldig godt, men hun har tasset i hælene på meg i fem og et halvt år så det er vel ikke så rart at jeg stadig tar meg i å savne henne.

Dessuten kom hun inn i livet mitt på et tidspunkt der jeg behøvde henne sårt, etter en annen sorg som også til tider er litt undervurdert, nemlig samlivsbrudd.

Det følger nesten en form for skam med å kjenne på dette, men ingen burde skamme seg over det som kommer fra hjertet. Det er jo nettopp det jeg alltid forteller til andre.

 

 

Jeg tror at advent og forventning rører rundt i følelsene til de fleste av oss. Selv om dagene før jul er en tid fylt av lys og forventning så er advent også en barkebåt på opprørt hav.

Vi får bare slippe det til, og seile avsted.

Ute laver snøen ned, og jeg er nesten misunnelig på Anne Grete Preus som skrev en av de vakreste tekstene jeg vet om. Tenk å finne ord som treffer så inderlig:

 

“Vi har hørt at ingen snøfnugg er like
og sånne under kan en tenke på en stund
jeg lener hodet helt tilbake
og får et iskyss på min munn.”

 

Men vent litt; i motsetning til henne så er jeg full av liv, og er så heldig at jeg kan fortsette å snekre sammen ord og vendinger. Heldigvis lever hennes musikk videre; det er det som er så fint med toner, ord og bilder.

 

Jeg tenker ofte på dem som jeg har truffet gjennom jobben min som sykepleier, både unge og gamle. De har satt varige spor, særlig de yngste, for det skal ikke være sånn at unge mennesker dør. Jeg liker ikke å bruke ord som urettferdighet, og at folk kjemper en kamp, for det er så mye som rammer tilfeldig.

God huskeregel:

 

 

Jeg tenker på de pårørende som ofte føler at livet er en snøstorm. De måker og måker sånn at stien skal være farbar, men neste morgen er stien borte, og de må begynne på nytt. Det er kanskje da vi burde by på oss selv, og stille mann- og kvinnesterke som brøytemannskap.

 

Tenk dere det; det er ingen snøfnugg som er like, og det fascinerer meg. I adventsboka vår laget jeg derfor et eget dikt tilegnet disse skjøre og vakre fnuggene som drysser ned fra himmelen:

 

 

Det merkeligste av alt er at Astri, helt tilfeldig, illustrerte teksten med dette bildet:

 

 

 

Der har vi Milla, jo. Neppe tilfeldig 🙂

 

Noe som gir meg mye, og som gjør meg glad, er å få være ledsager i Livsglede for eldre. Jeg fyller dagene med alt som gjør meg godt, for det hjelper på det meste. Dama til venstre for meg er en lykkepille i seg selv, og jeg håper hun tilgir meg når jeg deler dette bildet.

Hennes datter er en av mine beste venninner, og tro meg, hun har arvet mye fra sin mor. Det er umulig å være sorgfull i sånt selskap.

 

 

Nå skal jeg lage meg ein kopp rykende varm sjokolade, selvfølgelig med kremtopp, fordi det er viktig å skape seg gode stunder. Et ord jeg liker veldig godt er ordet TAKKNEMLIG, og det er akkurat det jeg er.

 

 

Men først skal fuglene få mat, sånn at Milla er i godt selskap nå i adventstiden. Jeg vil at det skal være liv og røre over hodet hennes. Hun er forresten ikke der, for hun er i hjertet mitt, og hun er rødstrupen som tripper rundt på marka.

For da kan hun fly fritt.