HAVNOMADEN

Et sted å finne roen,

det behøvde jeg, om noen.

Knapt så jeg kan tro det,

at mitt kaotiske hode,

klarte å gire ned, slappe av og finne fred.

 

Jeg har aldri hatt en sånn ro i meg før, som den jeg fant på denne perlen av et sted.

 

 

Hodet mitt er konstruert sånn at det til stadighet er et bombardement av tanker og bekymringer som treffer innsia med presisjon. Som en mitraljøse.

Gode tanker, triste tanker, drømmer og bekymringer. Man kan bli sliten av mindre. Noen ganger har jeg kontroll over alle disse tankene, mens andre ganger har de kontroll over meg. Det er da det blir kaos. Det er da at smått blir stort. Det er da jeg ønsker meg vekk fra meg selv.

Da ønsker jeg at jeg var ei ku. Ei ku som ikke tenker på annet enn å ete seg mett. Den rusler rundt i grønne omgivelser, har verdens fineste utsikt og allverdens med tid. Hun har ingen tanker om hva som eventuelt er i vente. Eller har hun det?

Disse hadde til og med sjøutsikt. Bedre blir det ikke.

 

 

 

Kanksje dette livet ville blitt for kjedelig og ensformig, likevel. Det er nok best at jeg er meg selv.

Jeg vil heller tømme hodet for tanker ute på havet, sånn rett over vannskorpa. Etter padleturen spiser jeg varme vafler på Titran Kafe.

Da har jeg en ro i kroppen som lar meg nyte øyeblikket, og jeg kan kjenne at vaflene smaker himmelsk.

 

 

Heldigvis har jeg en hund som kan kunsten å sove akkurat når hun bestemmer seg for det.

 

….og som drar meg opp av sofaen når nok er nok.

 

Jeg er heldig som har venninner jeg kan drikke øl og lufte tanker med.

Mona er ubetalelig. Ubetalelig god og ubetalelig morsom. Et forbilde for meg når det gjelder å gripe øyeblikket.

Hun har lært meg mye om å være litt vill og gal. Her har jeg et stort forbedringspotensiale, men det er framgang å spore.

 

 

Det er høst i lufta nå. Jeg kan kjenne det på hele kroppen.

Da faller det en ro over både naturen og meg. Det er den tiden av året da jeg har det best.

Frisk høstluft, mørke kvelder å gjemme seg bort i. Levende lys. Strikketøy.

Og bøker. Jeg har funnet igjen lesegleden som har vært borte alt for lenge.

Nå har jeg nettopp avsluttet en bok som heter ” Torsdager i parken”. Nydelig.

Det er nesten trist når jeg må ta avskjed med en bok, selv om den lever videre i hodet mitt.

 

 

7 nye bøker ligger i en stabel og venter på meg. Jeg må bare bli ferdig med den jeg nettopp har lest først.

Fordøye den, og tenke på hva den ga meg.

Ellers blir det kaos, og da har jeg ikke plass til å oppleve den neste boka, slik forfatteren og boka  fortjener at jeg gjør.

 

Jeg kan jo gå en tur så lenge. Gjøre som Anne- Cath Vestly gjorde:

Jeg bare lar tankene gå en tur for seg selv, og så går jeg ved siden av.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Innerst i sjelen, stiger landet frem.

En blank og gylden stripe land

som en gang var mitt hjem.

 

Skogene av stillhet, stiene som går.

Gjennom lyng og åkerland

til havet utenfor.

Lyd av vind og drømmer, lukt av jord og hav.

Ryggene som retter seg

når stormen bøyer av.

 

Dette har Ole Paus skrevet.

I dag har jeg opplevd begge deler. Jeg har vært i pakt med naturen, og jeg har møtt Ole Paus i Sletta Kirke.

Begge deler var stort, og begge deler ga meg ro i sjela.

 

Det er vanskelig å beskrive hva havet betyr for meg, men jeg blir religiøs av å være der ute. Jeg synes det er like mektig som når jeg går inn i kirkerommet.

Når havet glitrer, samtidig som du hører bruset av havbåra utenfor, så minner det meg om hvordan livet er. Blikkstille og urørt, mektig og uovervinnelig.

I dag kjente vi havdønningene da vi padlet hjem fra fyret. Vi ble løftet opp, og fløt avgårde, så lett som bare det. Dagen i dag var god.

 

Jeg hadde en fin tur med gode padlevenner. Dette betyr så mye for meg. Tusen takk, gutter.

 

 

Ole Paus klarte å fremkalle både latter og tårer. Hans `ved leirbålet-versjon` av  ” O`Helga natt ” ga meg noe nytt.

Hans stillferdige og sterke bønn satte meg ut.

Han spilte den sangen jeg ønsket meg mest, ” Det begynner å bli et liv “.

Han sang ” O`bli hos meg “. Jeg ble religiøs en gang til, så da fikk jeg i pose og sekk denne dagen.

Tusen takk, Ole Paus Trio.

 

Mitt lille land.

Der havet stryker mildt og mykt,

som kjærtegn fra kyst til kyst.

 

AMEN.

 

 

Æ går langs kvite strender nu, og trur på mårradagen.

På havørna og himmel`n som blir her når æ drar.

– Halvdan Sivertsen –

 

 

 

Endelig fikk jeg oppleve å reise et stykke nordover i vårt fine og frie land.

 

 

Jeg er så glad i sjøen, og ville opp og ut mot havet. Valget falt på Havnomaden. Et paradis for en padler.

 

 

 

Havnomaden ligger på øya Husvær. Husvær er en av mange øyer som ligger som perler på en snor, den ene vakrere enn den andre.

Helgelandskysten er slående vakker. Hav så langt du kan se, med holmer og skjær som et dryss, alt omkranset av ruvende fjell.

 

 

Jeg har hørt og lest om De Syv Søstre, men aldri sett dem. Før nå. Majestetisk. Et syn til å miste pusten av, og været var blikkstille og strålende denne dagen.

 

Jeg er glad for at vi på Frøya har fastlandsforbindelse, men akkurat nå var det feriesjarmerende å ta ferga til Husvær.

 

Vi ble møtt av vertsskapet. Og vi ble møtt av et imponerende anlegg og glade padlegjester. Et gammelt fiskebruk omgjort til alt en padler kan ønske seg.

 

Rommet vårt var en fin liten lugar med utsikt mot Søstrene, og det luktet frisk sjø når vi åpnet gluggene. Gardinene blafret lett, og alt ble poetisk.

 

 

 

Ikke rart jeg sov som en dupp.

 

Vi delte et stort fellesrom med de andre gjestene. Jeg er ingen pratmaker, og holdt meg litt beskjedent og frøyværsk i bakgrunnen. Men alle skal vite at jeg nøt tilværelsen. Og jeg tødde da opp etterhvert.

 

 

Jeg nøt å lytte til de andres råd, og deres planer for morgendagen. Kart ble studert, og ruter diskutert.  Vin ble skjenket i glassene, og karene bød generøst på Gammel Dansk og konjakk. Sikkert derfor jeg tødde opp.

 

 

Jeg tør påstå at det falt en ro over alle. Ingen kan stresse under sånne forhold. Entusiastene som driver dette stedet har skapt en perle, ned til minste detalj.

Fullt utstyrt kjøkken, bilder av hav og himmel på veggene, bøker om padling i hyllene, tørkerom for klær og utstyr, og nøkkelhanken inn til lugaren var en tovet fisk.

 

Sånt gjør bare folk som har hjerte for stedet. Det var kjærlighet til hav og padling i hver detalj.

Uavhengig av alder, sivilstand, yrke og hvor vi er livet, så var vi alle der. Tilstede og uforstyrret, med fritidsklær og ullsokker. I padlehimmelen for en stund.

 

 

Vi tar med oss gode opplevelser videre, og gjør dem om til minner. På den måten mister vi det aldri.

 

Øya ga oss trimløyper med havsutsikt.

 

Og øya bød på godt, gammelt vennskap.

 

 

Vi delte en frisk padlerundtur med Mona og Jan Erik. De satte igjen syklene, og inviterte oss på en matbit til kvelden.

 

Vi syklet over brua til Brasøy, og fikk servert lokalprodusert spekemat fra våre kanter.

 

Nydelig spekemat av villsau og hjort. Vertinnen veivet med flagget fra gjestehavna, og bød på gjestfrihet og latter. Vi fikk ankerdram og ankerpils av skipperen.

 

 

 

Da vi gikk hjem utpå natta, så regnet det i bøtter og spann. Det blåste friskt, men heldigvis er vi frøyværinger. Vi lot oss ikke vippe av brua. 

 

 

Etter fire dager fulle med naturopplevelser gikk ferden videre. Den neste overnattingen ble en nedtur. La oss ikke nevne navn på stedet, men vi forsvant fort.

Heldigvis plaskregnet det, så vi gikk ikke glipp av hverken utsikt eller andre ting. Ferga trafikkerte veldig ofte forbi vinduet, og da ble TV-signalene borte.

Det ble bare bruddstykker av Allsang på Grensen, som vi skulle finne trøst i. Smokie sang surt, og vi tok ikke engang bilder av hytta og plassen.

 

Vi gikk fra idyll til ruin, og tilbake til idyll. Brønnøysund ga oss en rorbu med utsikt til M/S Trollfjord og andre hurtigruter. Pluss gamle fiskebåter.

Vakkert.

 

 

Vi måtte selvfølgelig til Torghatten. Vi gikk opp, gjennom, ned og rundt. En mektig opplevelse og en fin trimtur.

 

 

Den siste hele dagen i Brønnøysund var perfekt. Så perfekt at jeg smuglet med en flaske CAVA i sekken.

Vi bruker aldri å drikke alkohol på padletur, men dette var et unntak. Vi drakk ikke, vi nøt. Ett glass hver etter noen kilometer med padling.  Litt mer padling, og ett glass til.

 

 

Det er vel det som kalles lykkepromille. Vi rastet så lenge på hver plass at begge var utenfor fare.

 

Neste år skal vi tilbake. Da vil jeg bo en hel uke på Vega, og padle på blikkstille hav ut til Ylvingen og Himmelblå.

 

 

Himmelblå. Det nærmeste jeg kom i år var denne magiske stunden, og denne vinflaska. Med en nydelig tekst:

 

 

Fantastisk og urørt natur. Alltid imøtekommende og hyggelig. Høye fjell og dype daler.

Kystens søvndyssende bølger og brus.

Forelskelse og begjær hånd i hånd. Den gode samtale ut i de sene nattetimer.

Midnattsol og nordlys. Nært og intimt, åpent og majestetisk.

 

Det kunne vært mine ord, dette.

Jeg lengter allerede tilbake.

 

Havets datter.