Det skjedde noe rart med kroppen min da jeg halverte dosen med Zoloft. Jeg ble hyper og urolig. Det sitrer i hele kroppen, som om tusen maur er på ville veier. De samler seg ikke i maurtua, men kryr overalt. Det er ikke sitring som i energi, men mer en indre rastløshet.

Og søvnløshet.

Fire timers søvn er plutselig mer enn nok. Det var helt greit å stå opp klokka seks lørdag morgen, på fridagen, for jeg var lys våken. Ja, jeg er A-menneske, og  jeg liker å stå opp tidlig, men ikke SÅ tidlig. Ikke på en lørdag.

Men jeg fikk gjort mye, for dagen fikk så mange ekstra timer. 

Det er fristende og ta den andre halve, sånn at balansen gjenopprettes, men jeg får holde ut en stund til. Jeg måtte lese meg opp litt etter at jeg startet nedtrappingen, ikke før, som jeg burde gjort. Jeg burde forberedt meg litt bedre, i etterpåklokskapens navn.

Det er visst normalt med sånne reaksjoner. Noen får til og med elektriske støt i hodet når de trapper ned. Det mest plagsomme for min del er uroen og søvnløsheten. Jeg er nemlig livredd for å bli søvnløs over lengre tid igjen, for det har jeg prøvd.

Det var etter en sånn søvnløs-periode at jeg fikk sjekket innsiden av hodet, og det var da legen sa:

” It`s a beautiful brain, but it`s working too hard. “

Hjernen er er vakker innretning, og min hjerne jobber for hardt. Den diagnosen har jeg stilt selv, for mange år siden. Hans ord var bare en bekreftelse på det jeg allerede visste. Det er derfor jeg er redd for å ta farvel med den lille, hvite pillen. Det er litt som å gå med krykker, for jeg behøvde litt hjelp med å holde balansen en stund. Skal jeg kaste begge krykkene nå?

Blir jeg Bambi på isen da?

 

Det vet jeg ikke før jeg har prøvd, og egentlig har jeg trua på at det går bra. Jeg tror innerst inne at jeg har forandret meg så mye, og blitt så mye sterkere, at dette skal gå fint. Det er ikke pillen som har gjort jobben. Den har bare vært et hjelpemiddel, ett av flere hjelpemidler.

Jeg har hatt en egen hjelpemiddelsentral.

Jeg har hatt samtalepartnere i helsevesenet, veldig kompetente folk, og jeg har familie og venner. Jeg har flotte venninner som har hjulpet meg å kviste langs den veien som jeg går, sånn at jeg ikke plutselig får ei grein i trynet.

De har gitt meg trua og motet og styrken.

Jeg er litt forundret selv over at jeg nå tar ledelsen i krevende situasjoner. Jeg våger å være nær, og jeg tør å være stille. For ei som er litt fåmælt er det lett å være stille, men dette er en annen form for stillhet. 

Det er et nærvær som krever mot, og det er opplevelser som krever styrke. Jeg tar det på strak arm, men jeg tar det aldri som en selvfølge. Jeg tar heller aldri lett på det. Hver eneste gang er NY.

Da jeg var lita, så gråt jeg mine modige tårer da jeg hørte denne sangen, hver eneste gang. Jeg hadde et følsomt sinn allerede da.

 

Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står,

med blanke ark og farjestifter tel,

og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går, 

og da får du det så godt i mårå kvell.

Og hvis du itte greie det og æilt er like trist,

så ska du høre suset over furua som sist.

Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står,

med blanke ark og farjestifter tel.

 

– Alf Prøysen –

 

Jeg skjønte visst meninga med denne teksten, selv om jeg var lita. Hvorfor skulle jeg ellers gråte? Den er så varm og trist og vemodig og full av livsvisdom, denne visa.

Alf Prøysen har skrevet så mye fint, med enkle ord. Aldri de store ordene, men heller de små. Jeg tror at det er derfor jeg liker ham så godt. 

Jeg skal også få en dag i morgen. En dag nærmere målet om å klare meg på egen hånd. Og hvis je itte greier det, ja, så er det helt greit.

Da har jeg i iallefall prøvd.

 

Jeg føler meg ikke lenger som et vrak. Jeg er på toppen av verden, og der er utsikten fenomenal. Jeg ser holmer og skjær og havørn. Jeg ser livet mitt passere revy, selv om jeg ikke har tenkt å legge inn årene ennå, og jeg ser framover.

 

Ro, ro til fiskeskjær,

ingen Zoloft finnes der,

det er kanskje like bra,

for den vil jeg ikke ha,

men…

Zoloft, kan du love,

at jeg nå får sove?

 

Altså, uten deg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bre ei blå kappe rundt mennesket,

blå som havet og himmelen,

akkurat passe varm,

akkurat passe stor,

sånn at den omfavner,

slik at hun omfavnes,

 

Stor nok til å romme minnene,

de flyktige og evigvarende,

alle disse øyeblikk,

alle sånne stunder,

der livet er et hav,

der hun er havet.

 

– Tove –

 

Eller han. Noen ganger er det han.

Jeg tror at lyrikk er lindring. Jeg tror på det gode i mennesket. Omsorgen, rausheten og blikket. Jeg kan lese millioner av tanker ut av ett eneste blikk.

Om jeg bare ser.

Jeg kan høre titusener av tanker mellom linjene, mellom ordene som blir sagt, og mellom ordene som tier. Alle disse ordene som ikke finner veien ut.

Om jeg bare lytter.

Vi er så forskjellige, vi mennesker, men vi utfyller hverandre. Jeg sammenligner oss med et musikkstykke. Akkurat som notene, så er vi på forskjellige steder i livet. Noen er oppe, mens andre er midt på treet, eller helt i bunnen. Noen ganger er musikken varsom, og andre ganger tramper vi i klaveret.

Jeg skjønner meg ikke på noter, for plutselig så bytter de plass, iallefall hos meg. De som var oppe er nede, og de som var midt på treet har plutselig fløyet til himmelen.

Tilsammen blir de vakker musikk, for vi må lære oss å spille på både svarte og hvite tangenter. Det er sånn livet er, Svart og hvitt, og alle regnbuens farger midt i mellom.

Musikken skaper vi selv.

 

Det hender det er masse unoter i hodet mitt. Urent spill, på en måte. Den symfonien er det ingen som vil høre, aller minst jeg selv. Da holder jeg for ørene, går en lang tur i marka, eller padler ut til verdens fineste strand. Det siste hjelper best. Det hjelper alltid.

Jeg finner alltid verdens fineste strand, for den er der hjertet mitt er.

Jeg har et nordvendt hjerte, og til sommeren er drømmen å reise lenger mot nord. Mot midnattssol, kjærlighet, og mot kryssende spor på havet. Mot ei nise som danser flyktig forbi meg i natta, sikkert fordi hun hører musikken jeg spiller. Sånn musikk kan jeg danse etter.

Slike magiske øyeblikk er evigvarende.

 

 

 

 

Det går fint an å kombinere lyrikk, musikk og natur. Hør, bare:

 

Det e ikkje alltid du når
landet før vinden har snudd
Det e ikkje alltid det går
sånn som du hadde trudd 
Men der e du ikkje aleina
der e vi mange som ror
og krysse kverandre i mørket
over en åpen fjord.

– Kari Bremnes –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Inni den glatte, samansnørte

nypeposen regnet og snøen

lett prellar av

ligg frøa korte og pelskledde

som eskimobarn.

Drøymer dei ikkje om roser,

drøymer dei ikkje om det,

er vinteren ingenting verd.

– Einar Økland –

 

De lever sikkert i nuet inni der, og varmer seg på hverandre, men jeg vet at de lengter ut. Ut til lyset og sola og livet. Sånn er det med barnet i magen, også. Det ligger trygt, mykt og beskyttet. Ikke mitt barn, altså, ikke nå, for noen rakk sikkert å tenke det. Det hadde vært noe…

Jeg er snart femti.

Det har ligget to stykker der, for tjue og atten år siden. Klart de ville ut i verden, selv om den ene av dem, den første, hadde veldig god tid. Det er rart. Hun som det var mest liv i inni der, og som har vært høyt og lavt etterpå, hun brukte evigheter på å komme seg ut, mens den andre, han som mest sov, han hadde det travelt.

Eskimobarna mine.

 

 

 Det er deilig å danse mot vår, selv om jeg ofte får vårdepresjon. Når våren kommer vil jeg gjerne være pelskledd en stund til. Pakke meg inn i en stor genser, og gjemme meg for sola. Hvordan skal det gå i år, uten Zoloft og greier. Det er sikkert dårlig timing å slutte med den nå som sola har snudd.

Jeg prøver likevel, for det er ingen skam å snu.

Det er viktig å ha drømmer, og jeg drømmer om å klare meg uten. Klarer jeg ikke det, så begynner jeg igjen. Hvis en tablett er redningen, så er det til å leve med. Så lenge det bare er EN. Det er lenge til dosetten min er full av kolesterolsenkende, blodfortynnende, blodtrykksmedisin og kalsium, håper jeg. 

Jeg har bare litt vondt i ryggen akkurat nå. Hei, ischias!  ( …jeg vet ikke om det er så lurt, men det hender at jeg stiller diagnoser selv…)  Jeg kjenner det helt ned i stortåa, men er frisk som en villaks. Jeg er takknemlig over å være frisk, og det er kanskje et alderstegn. Jeg kan ikke tro at jeg fyller femti i år, så nå har jeg veldig lyst til å ha en skikkelig feiring av livet. Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert. Det blir til høsten, for det er da nyperosa blomstrer. 

Jeg blomstrer sent.

Jeg skal lage ei liste over folk som jeg er glad i, og som betyr noe spesielt for meg, og jeg skal lage en skikkelig fest. Jeg er glad i lister. Handlelister, og lister over ting jeg skal gjøre. Og nå, altså, en gjesteliste. Før var jeg så beskjeden at vi hadde fått plass på to kvadrat, men nå, som jeg byr på meg selv, så tar jeg fram danseskoene og slenger meg med i dansen. Livets dans, må vite. Jeg har blitt kjent med så mange fine folk. Rause, varme og morsomme mennesker. Pluss noen som er litt vulgære i språkbruken. Hei, Line og Kine!

De klarer alltid å sjokkere meg, og det har jeg godt av.

Vi er nyperoser alle sammen. Vi spretter fram i sollyset, og lever på den grønne gren. Vi er heldige som bor i dette landet. Her er det næringsrik jord og vann nok til alle. Vi har gode vekstvilkår, og burde takke for det hver eneste dag.

Derfor velger jeg livet. Derfor har jeg valgt å bli mer åpen og inkluderende. Derfor skal jeg feire bursdagen min i år. Ett av de fineste ordene jeg vet om er raushet. Når jeg våger å være raus, så er folk rause tilbake. Jeg forteller mye, men ikke alt, på bloggen min, og dere aner ikke hvordan det har endret meg. Eller kanskje dere gjør det?

Folk som jeg ikke kjenner, har kommet bort til meg og takket for ordene. Mennesker som kjenner meg godt fra før, kjenner meg enda litt bedre nå. Det ligger steinhardt arbeid bak forvandlingen min. Jeg må sloss med tankene mine hver eneste dag – med, ikke mot –  så det er sikkert derfor jeg er så sliten i blant. Men, herregud, det er så inderlig verd det!

Dans mens du kan. Velg selv.

 

Ta på dei raude 
danseskorne dotter mi 
og dans.
La ingen få knebla
din song eller
hemma din draum.
Dans dotter mi.
Dans

Grip dagen
og fyll han
med din styrke.

Vakker er du.
Slå vakt om 
grensene dine.
Vent ikkje på å 
bli vald av livet.
Velg sjølv.

– Bente Bratlund Mæland –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg våknet klokka seks i dag tidlig, og det var umulig å sove mer. Det førte til at jeg oppdaget en ny, svensk serie, med norsk tekst. Serien heter Delhis vakreste hender. Jeg snappet opp et artig ord sånn i forbifarten. Jeg rakk det akkurat før noen oversatte ordet.til norsk, og nærmest ødela det. Räknenissen ble økonom, og mistet fargen sin. Han ble fattig, på et vis.

En fattig økonom. Det klinger dårlig.

Räknenisse – räknenissen – räknenissar – räknenissarna, alternativt siffernisse. Siffernissen er räknenissens festlige synonym. Jeg skulle gjerne vært økonom om jeg hadde fått en sånn tittel i stedet. Jeg, som egentlig ikke er så glad i tall.

På videregående forhandlet jeg meg fram til bedre karakter enn jeg fortjente, hele klassen gjorde det, så det er mange sorte hull i den matematiske delen av hjernen min. Det er sikkert derfor jeg er så glad i ord, sånn at jeg kan kompensere for den manglende kunnskapen i matte.

Når ordene blir oversatt til et annet språk enn sitt eget, så mister de mye på veien. De mister iallefall humoren.

Økonom, liksom. Knusktørt.

Jeg lurer på om jeg kunne vært morsom på et annet språk, eller om humoren forsvinner når jeg ikke snakker norsk Går det an å briljere på et annet språk enn morsmålet?

Ofte når jeg lytter, og samtidig leser oversettelsen, så blir jeg skuffa. Teksten blir alt for enkel, og snerten forsvinner. De gode poengene blir det ingenting av.

Jeg synes de fortjener bedre, ordene som jeg er så glad i, og har sånn respekt for. Til og med navn blir forandret, og hvorfor blir de det?  Pettson og Findus blir til Gubben og katten. Stakkars Pettson og Findus.

Gubben, liksom. Et navn er et navn. Nåde den som kaller meg  Käringen  om jeg flytter over grensa. Jeg heter fortsatt Tove.

Jeg omtalte kona til en mann som kjerring en gang, og fikk passet mitt påskrevet. Av ham, altså. Han tålte ikke at jeg sa kjerringa, for han påsto at det var et skjellsord. Det var ikke ment sånn. Det er et ord som finnes i dialekten vår, og som faller seg naturlig, men HAN mente at det var en fornærmelse.

Jeg blir fornærmet jeg også, om noen kaller meg kjerring.

Ordene kan bli fattige om det blir for mange av dem, selv om det høres rart ut. Vi slenger rundt oss med meningsløse ord som det ikke går an å sette sammen til en helhet, og da blir det bare grums.

Eller det jeg kaller babbel.

Det er en mening inni der et sted, men den forsvinner mellom linjene. Sånn er det på rapportene våre noen ganger, ved vaktskiftet. Så mange ord for å komme til poenget.

Hva er poenget?

Det kryper i kroppen på meg når vi aldri blir ferdige. Jeg behøver ikke å vite hvilken farge det er på sokkene, eller hvilken fot som fikk på seg sokken først akkurat i dag.

Jeg har til og med lett etter to sokker, jeg, før brukeren tørt minnet meg på at han bare hadde bruk for den ene. Det er en gammel historie. og mannen hadde bare ett bein. Uups!

Se det fine måneskinnet, har jeg også sagt, til ei som nesten er blind, Av og til er ordene på feil sted til feil tid, og jeg ønsker meg langt vekk.

Jeg har trampet i (ord)salaten mange ganger.

Et dikt virker kanskje fattig når du kan telle ordene på ei hånd. For meg er det motsatt. Bokstavene og ordene står mer alene, og da må de stole på seg selv. De kan ikke gjemme seg bak noen, eller skyve andre foran seg. Jeg behøver ikke hundre venner for å skinne, men jeg er glad for hver eneste venn som gjør verden til et bedre sted å være.

 

lyset

du treng

finst

– Helge Torvund –

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg ryddet ut jula i dag, og ryddet i bildene mine samtidig. Jeg multitasket. Det har skjedd saker og ting i livet mitt, og jeg er ikke som før. Før var jeg så tannløs og beskjeden at jeg ikke våget å smile, mens nå er jeg isbader og våghals. Jeg lager engler i sneen på MITT vis, og jeg slenger en hatt på hodet etter to glass vin. Jeg våger til og med å snakke i forsamlinger, og jeg drister meg til å dra på øyhopping med ny kjæreste.

Ikke helt ny lenger nå da, men ny nok til at det fortsatt er litt skummelt.

 

Jeg tør å slippe nye mennesker inn i livet mitt. Det er den største endringen. Jeg kunne sagt og skrevet mye om akkurat det, men det kan jeg ikke. Jo, jeg kan fortelle at det er en berikelse å slippe nye mennesker inn i hjertet, og at det gjør dypt inntrykk, hver eneste gang, men der må jeg si stopp. Jeg er sykepleier, og jeg har taushetsplikt, men jeg har lov til å si at jeg blir glad i mennesker. Jeg balanserer på line, denne balansekunsten som krever at jeg må vite forskjellen mellom å være privat, og å opptre profesjonellt.

 

Hårfin balanse. Vidunderlig kjemi.

Og takknemlighet.

 

 

Remember. Always, I will remember.

 

Etter å ha ryddet ut jula så fortjente strikketøyet mitt ei ny kurv. Den rosa hjertegenseren mangler bare ermer nå, så er den ferdig. Jeg gleder meg sånn til å ta den på, for den kommer til å varme dobbelt. Dobbelt, fordi den er strikket i verdens mykeste garn, og fordi jeg har en hjertevenn som er designer.

 

Det hjertet som jeg fikk i julegave nekter jeg å gjemme bort til neste jul, så det får være pynt på kurven. Jeg synes ikke at vi skal gjemme bort hjertet vårt. Jeg synes heller at vi skal holde julehjertet åpent hele året.

 

 

I hjertet bor dagene som var, og dagene som kommer. Inni hjertet bor minnene som ingen kan ta fra oss. Jeg tror at det går an å sortere, sånn at vi husker de beste best. Det er et valg vi har, og et valg vi tar.

 

Jeg er litt merkelig, selv om tankene mine liksom er så edle i blant. Jeg er nemlig litt engstelig når noen sier at de vil komme på besøk. Da er jeg redd for at jeg ikke har det fint nok. Jeg er aldri redd for at jeg ikke har det rent nok, for der har jeg stålkontroll. Men det andre. Den følelsen av at alle andre har det så mye finere enn meg, den slipper aldri taket. Jeg vet at det er tåpelig, og jeg vet at de som er mine venner ikke kommer hit for å granske omgivelsene, men likevel…

Innerst inne så vet jeg hva som teller. Jeg vet at det som gir meg glede er helt andre ting enn et strøkent hjem. Jeg vil gjerne ha det fint, men kan ikke fordra IKEA. Jeg er lei meg for at Emilies Hus skal avvikle, selv om jeg bare har handlet småplukk der. 

Det er viktig småplukk, nemlig.

Venninnegaver, sånne små og hjertevarme gaver som de har massevis av i den butikken. Og småpraten og servicen som alltid finnes innenfor de fire veggene deres. Jeg kommer til å savne det.

 

Det er mye jeg savner, og det er mye som ligger foran meg. Nye møter av betydning, nye mennesker og nye skjebner. På godt og vondt, som alltid, enten jeg er sykepleier eller bare meg. Sånne menneskemøter kan skje hvor som helst og når som helst. Jeg vet aldri når. 

Det er alltid sånn.

Det handler om å ha øynene med seg, for plutselig er det noen der. Da skriver jeg dem inn mellom to permer.

De er ei side i boka mi. Den boka skal jeg gjemme, for den er ei minnebok og et oppslagsverk. Den er også en roman og en biografi; en livshistorie som jeg er så heldig å få lese, og som på mange måter er en lærebok. Det er jo alle disse som er med og former meg til det mennesket jeg er.

Det klarer jeg ikke alene. Ingen klarer det alene.

Takk for at jeg ble sykepleier, og ikke førskolelærer, som jeg egentlig skulle bli. Det har ikke noe med førskolelærerne å gjøre, men jeg vet at jeg er på rett hylle nå. Eller, egentlig vil jeg ikke sitte på ei hylle. Jeg vil være på gulvet, der magien skjer.

Jeg digger bildet av Kåre Ingebrigtsen og meg. Det bildet symboliserer endringen, for jeg hadde aldri våget å kaste meg over drømmemannen før. Jeg smiler fornøyd, til og med, både fordi han er så kjekk som jeg trodde, og fordi at jeg våget meg frampå. Jeg hadde ingenting å tape, og alt å vinne. Det er sikkert sånn han tenker, også, når laget hans spiller. Roooooosenborg!

Jeg har forresten min egen drømmemann, og nei, han heter ikke Kåre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er visst kjent for å ha en komfortsone på størrelse med Værnes, men i går fikk jeg verdens beste klem. Jeg har fått mange verdens beste klemmer, men akkurat denne var årets første.

Jeg sovna på sofaen etter jobb i går, og det er like sjeldent som klemmene mine. Veldig sjelden, og bare en gang i blant. Heldigvis har jeg blitt flinkere til å gi bort en klem, så kanskje kan jeg bli flinkere til å ta en høneblund, også. 

Min datter og jeg er veldig ulike på mange områder. Jeg elsker havet, og hun elsker skogen. Jeg løper rundt med støvsugeren, mens hun lemper stein, og har verdens største gummistøvler på beina. Hun sover i telt, sitter ved leirbålet, har tatt beltevognfører-lappen og er med på jakt. Den eneste av disse fire som tiltaler meg er leirbålet.

Å sitte ved et leirbål er mer beroligende enn å ta en blund. Det er nesten litt hypnotisk å se på knitrende flammer. Da er det bålet som er hele verden, og de fine menneskene som sitter rundt er bare mine.

Det finnes stjernestunder. 

Det finnes stjernestunder som forteller meg at vi er like likevel. Jeg er glad for å se at mine to ungdommer er selvstendige mennesker. De er ulike som natt og dag, og våger å være seg selv. Det har de alltid våget.

Hurra for personligheten, som er medfødt.

Men det er en kjerne inni der, en plattform av tanker, følelser og holdninger, som vi lærer underveis. Akkurat der kommer likheten fram. Jeg vedder på at det er mye de ikke forteller meg, og sånn skal det være, men jeg vet at vi har fortrolighet nok til å fortelle om det som ligger oss på hjertet.

Begge veier.

Ingen skal fortelle alt, men den varden av tillit som vi står på, er gull verd. Når det er datra som har bygget varden så har hun selvfølgelig lagt de største steinene nederst, så byggverket ikke raser. Lillebroren har gitt henne gode råd på veien, for han er en luring. Han er ikke den som roper så høyt, selv om han gauler når han er midt inne i et dataspill. Da er det full krigføring på loftet, eller hva det nå er de holder på med, for han kommuniserer visst med hele verden. Han roper til den andre siden av kloden.

Men ellers er han underfundig og tankefull, akkurat som meg. Han sa forresten en gang at når han ville ha svar på vitenskapelige spørsmål så spurte han sin pappa, men når det er snakk om psykiske ting, følelser eller rettskriving, da spør jeg deg, mamma. Jeg tok det som en kompliment, selv om det underforstått betyr at jeg ikke har peiling på planeter eller matematikk. 

 

Det er godt å høre noen som roper mamma når jeg går opp trappa for å legge meg. Jeg lister meg inn og blir møtt med åpne armer og verdens beste klem. Etter klemmen ligger vi på senga og hvisker hemmeligheter. Vi sorterer tanker og løser floker, hun og jeg.

Det skjer ikke så ofte, men det er som med lykka. Lykka skjer plutselig og uventet, og er en varme i brystet. Lykka er en gnist som blir borte i svarte natta, men varmen sitter i lenge etterpå

Så kan vi mate dette bålet nå og da, og sitte der hele natta om vi vil. Det lukter bål av klærne, og rundt oss er det ingenting, annet enn ei grein som knekker av og til. 

Hva var det?

 

( dette bildet har jeg rappet fra nettet et sted )

 

Sikkert bare ei nattugle, for jeg er så glad i ugler. Jeg er definitivt ikke ei nattugle selv. Jeg er A-menneske og kveldstrøtt, men kan glimte til og danse hele natta, akkurat som flammene. De danser sin egen historie.

Jeg tror det er derfor vi kan sitte og stirre inn i et bål ei hel natt. Flammene har en historie å fortelle, og vi møter oss selv, på en måte. Vi møter roen og stillheten som gir oss tid til å bare være. Det er så sjelden at vi bare er. Vi haster hit og dit, og vi tenker ditt og datt. Det er så mye vi må rekke hele tiden.

Det var derfor det gjorde så godt å ligge på senga og hviske i går, for vi gjør det nesten aldri. Det er derfor det er så godt å skrive, for da slår bålet gnister.

 

Det er med lykka som

med ville dyr i skogen.

Den blir tillitsfull

og nærmer seg leirplassen din når

du ikke lenger jager etter den.

– Hans Børli –

 

 

 

 

 

Av og til så snubler jeg over dikt som treffer meg midt i hjertet. Som dette:

 

Dagens ord er vart

og varsamt

og går stilt i døra

der det kjem listande

med lyset

og kviskrar:

Det skal nok gå.

Me tek eit andedrag i lag.

 

– Helge Torvund –

 

Vakrere kan det vel ikke sies. Ordene er rolige åndedrag som klukker varsamt mot land; vuggende, vuggende.Jeg elsker å se på havet, i all slags vær.

Og jeg elsker å tolke dikt.

 

Den første dagen i et nytt år gir meg alltid en merkelig følelse. Jeg smeller ikke til værs som en nyttårsrakett, og drysser glitter over verden. Jeg er mer vemodig og tankefull. Derfor unner jeg meg et glass funklende vin, så vi kan funkle sammen.

Ett glass i hver fot, så vi kan by hverandre opp til dans.

Jeg håper at det nye året – som er fortsettelsen på livet mitt – blir fint. Like fin som denne helga har vært. Jeg håper at jeg får bruke mye av tiden min til å skrive, for da er jeg i min egen verden. Så håper jeg at jeg av og til kan la penna ligge, for det er i møte med andre, og midt under den gode samtalen, at magi blir til.

Og inspirasjon blir født.

Jeg vil være et nysgjerrig menneske som gyver løs på livet. Jeg vil vil være var og varsam, selv om jeg drømmer om å klatre høyere opp på blogglista, og opp på det høyeste fjellet.

Da må jeg kanskje vise litt mer klør? Jeg vet ikke, men jeg har både pigger og klør, har jeg merket. Jeg pirker og provoserer, når jeg er i DET hjørnet, og jeg er engel i det andre. I det tredje hjørnet gråter jeg en skvett, mens i det fjerde og siste hjørnet bor hun som reflekterer og fantaserer og tolker og alt mulig annet rart.

Det er fullt i det hjørnet, nesten kaos, men det er der hun blir hel.

Hel, så jeg kan rekke hendene i været, mot himmelen over meg. Så jeg kan klatre og puste og tøye grensene mine. Det er sjelden jeg puster med magen, men jeg vet at jeg i andres øyne virker rolig og trygg. Jeg snakker sjelden på inn- og utpust, for det har jeg ikke nok ord til. 

La meg heller skrive.

La meg balansere på line, selv om jeg har høydeskrekk. La meg være sykepleier, selv om jeg bare vil skrive. La meg våge å være tilstedeværende, når jeg helst vil flykte.

Jeg har opplevd at jeg helst skulle ville flykte, bort fra ansvar og viktige vurderinger som jeg må gjøre, eller avgjørelser som jeg må ta. Det er da jeg opplever at roen senker seg. Da trekker jeg pusten ned i magen, faktisk. Da er jeg aldri i tvil.

Dette fikser du.