Gi meg sinnsro til å godta det jeg ikke kan forandre, 
mot til å forandre det jeg kan, 
og visdom til å se forskjellen.

 

Dette var ett av de første bildene som jeg postet etter at jeg åpnet bloggen min, og sinnsrobønnen har jeg alltid med meg, selv om vi sikkert ba bordbønnen akkurat her. Den er ikke alltid så lett å leve opp til, men den er veldig, veldig klok og fin.

Den er enda finere på engelsk, selv om ordene betyr det samme. Her har til og med Gud fått plass, men for meg så er bønnen lik for alle, uansett hva vi tror eller ikke tror på.

Bare hør:

 

God, grant me the serenity to accept the things I cannot change,
courage to change the things I can,
and the wisdom to know the difference.

 

Uavhengig av tvil og tro så strever vi med de samme tankene, eller gleder oss over små og store hendelser, alle sammen.

 Glede er glede, og sorg er sorg.

Jeg har til og med oppdaget at jeg kan le midt i sorgen, eller gråte når jeg er glad.

 

 I går hadde jeg som kreftressurs møte med sykepleierne, og på kvelden var jeg på Kreftforeningens temakafe. Hvis noen hadde sagt til meg for ca tre år siden at jeg skulle prate høyt på begge møtene, og til og med ha ansvaret, så hadde jeg sagt som Ludvig:

Det er fali, det!!

Så nå er jeg et levende bevis på at jeg har mot til å forandre det jeg kan, og at bønnen er sann. Pingla har blitt tøff.

Mot ramler ikke ned i hodet med et smell. Motet kommer heller ikke rekende på ei fjøl. Ikke våknet jeg en morgen og var modig heller, som født på ny, liksom.

Det krever og koster og gir.

 

Noen ganger mobiliserer jeg så hardt at det setter seg fast både her og der. Det jeg merker, er at for hver gang så blir jeg sterkere. Aspeløvet blåser ikke avgårde med vinden lengre, men klorer seg fast i greina. Løvet vil gjerne være midt i livet, sånn at hun kan få høstdrakten på.

Jeg elsker høsten.

Og jeg elsker jobben min, som dere sikkert har skjønt. Der har jeg også blitt mer uredd, for hva har jeg å være redd for?

Andres følelser, eller mine egne? Den vanskelige samtalen? Innviklede prosedyrer og tekniske dupeditter? Stillhet? Spørsmål? Forventninger?

Eer jeg redd for å si noe jeg ikke skulle ha sagt, eller for at jeg ikke vet hva jeg skal si?

 

Mot til å møte dette modnes over tid. Uansett så synes jeg at det er bruker og pårørende som er de modigste, for de har ikke annet valg enn å velge motet.

Jeg synes at de er modige samme hvordan de velger å håndtere en krise. Noen prater, mens andre er mer innesluttet. Noen er fysisk nær, mens andre gjør alt det praktiske, sånn at hverdagen fremdeles kan være en vanlig dag.

En vanlig, uvanlig dag.

Takk for at jeg er sykepleier, og takk for at jeg får være nær. Hvis jeg skulle velge på nytt, så hadde jeg blitt sykepleier. 

Det er så viktig at vi er bevisst vår rolle, for måten vi er på, og det vi gjør, er så viktig for alle dem som vi møter på vår vei. Den lille detaljen, og de små ordene. Styrken vår, sånn at de har noen å lene seg mot ved behov.

Det ligner litt på medisinering. Vi doserer alt det nødvendige til faste tider, og så setter vi det andre på behovs-lista. Vi er bare noen kilometer eller en telefon  eller et vaktrom unna, for vi jobber på forskjellige arenaer. Det blir kanskje feil å kalle det arena, for dette handler ikke om hvordan noen presterer.

Jeg fant akkurat opp et nytt ord ( trodde jeg i 10 sekunder, den tia det tok Google å finne det, for det var allerede oppfunnet ): Omsorgsstasjon.

Det er der vi jobber.

Så kakker vi forsiktig på døra, og går inn. Litt forskremt, med en klump i brystet, eller også en tåre i øyekroken, og med latteren på lur, for humor er viktig.

Humor er medisin, og det er lov å gå på trynet. Vi er da bare mennesker.

 

( dette bildet stjal jeg fra nett )

 

Cicely Saunders ( palliasjonens mor ) sa, etter å ha jobbet intenst over en periode: Jeg var sliten, men dypt lykkelig.

Kan man si det?

Ja.

Jeg forstår hva hun mener. Denne lykken består i at man er på rett hylle i livet,

og ikke har ramla ned,

som Ludvig villa ha vært redd for.

 

Forresten så synes jeg at Ludvig alltid har vært modig. Han klorer seg fast, selv om han er vettskremt.

Han gjør alt for dem han bryr seg om, og han svikter ingen.

 

OMSORGSSTASJON. Takk og pris for at jeg hadde vett nok til å Google, og ikke tok æren for oppfinnelsen.

Det lønner seg å være forsiktig, sa sikkert Ludvig. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

ORDENE JEG ALDRI SA

 

Ordene jeg aldri sa

før jeg reiste hjemmefra,

Følelser som jeg har gjemt,

de jeg nesten hadde glemt

 

Kropp og sinn i vill protest,

var det jeg som visste best?

Jeg kan ikke huske nå,

hva det var jeg gjemte på.

 

Ordene har blitt til mot,

nye tanker har slått rot.

For jeg fant min egen vei,

hentet fram den sterke meg.

 

Tankene er blå som sjøen,

hvite som den første snøen.

Tankene er svart som kull,

 noen ganger ekte gull.

 

Jeg har styrke som et strå,

ett som du kan blåse på.

Dagen er et pust i sivet,

kvinnen strekker seg mot livet.

 

Jeg kjenner så mange sterke kvinner. Det finnes sterke menn, også, men ( unnskyld ), den styrken jeg tenker på nå, bor i kvinnen. Mamma er det fineste ordet jeg vet, bortsett fra takknemlighet.

Takknemlighet er et undervurdert ord. Å være takknemlig er noe av det beste vi kan være.

Jeg har lært barna mine å være takknemlig for en tiøring, Det tror jeg er en av de beste egenskapene de kan få med seg på veien. Det å si takk for mat og takk for gaven og takk for at jeg har det så bra,  det synes jeg er fint. Det siste sier de ikke så ofte da, men jeg vet at de mener det. Ungdommen går ikke til stadighet rundt og takker for at klærne deres blir vasket, eller for at det er brus ( eller øl ) i kjøleskapet. Det gjorde ikke vi heller, for vi tok det som en selvfølge.

Merkelig nok.

 

Mammastyrke er sterkere enn verdens sterkeste mann. Det VET jeg, for jeg har sett det mange ganger.

Det gjør sånt inntrykk at jeg blir blåst av banen.

 

Ordene som jeg gjemte på innsiden før, de får komme ut nå. Ut i lyset og livet.

Kjære alle mammaer i verden. Takk for at dere går gjennom ild og vann for oss. Takk for tålmodighet og plaster på såret. Takk for at dere ikke er bestevenninner. Som venninna mi Renathe sa i talen til konfirmanten sin i går. Mamma skal ikke være venninne.

Mamma skal være mamma.

Hun skal rettlede og vise vei. Hun skal vise at det er mulig å gjøre feil, og at det er mulig å rette opp feilene ifra i går. 

 

Jeg får så veke hender
når søvnen faller på:
– Takk for i dag og takk for
det store i det små.

– Einar Skjæråsen –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er akkurat sånn det er. Kvalitetstid er den tiden vi lever i. Det er dagene som kommer, og minnene som varer evig. Det er ikke alltid jeg nøyer meg med ei skive brunost på brødskiva, for jeg vil helst ha hele osten.

 

 

Mangt kan sies om meg, men jeg er aldri værsyk. Det er fint at sola skinner, for da kan jeg sette meg i skyggen. Jeg liker regnet, for da er det ingen som ser at jeg gråter. Jeg elsker å gå tur i motvind, for da har jeg noe å lene meg på. Jeg blir ikke enig med meg selv. Lener jeg meg mot eller på?

Jeg vet ikke hvem som har skrevet dette diktet, men jeg liker det.

Jeg har våknet både av gråt og latter, og jeg kan huske de to gangene jeg forsov meg. Jeg har trøstet min datter i telefonen, men det er best å trøste når hun er nær, for ingen av oss liker at det ringer.

Akkurat der er vi steinaldermennesker. 

Går det an å være både steinaldermenneske og blogger?

Jeg har iallefall ikke steinansikt, for følelsene ligger rett under huden. Føleleser er forresten det ordet jeg har mest problemer med å skrive, for det blir alltid feil. Det kommer alltid noen ekstra bokstaver og trenger seg på. Jeg ser at det ble feil denne gangen også.

Er det noen vits i å rette opp feilen fra i går?

 

Følelsene trenger seg på. og kontrastene er store.

I dag skal jeg i konfirmasjon til ei som har livet foran seg. Ei flott jente i splitter ny bunad, og med splitter nye tanker og drømmer. Ei som skal famle seg fram i livet, og lære å stå på egne bein.

Det tror jeg at hun klarer fint.

 

 

( Dette bildet rappet jeg fra deg, Inga. Håper du tilgir meg )

 

Det er så rart dette livet. Jeg er fadder på Inga, men i mange år var kontakten med hennes mamma mer sporadisk, på grunn av at livene våre gikk i ulike retninger. Når veiene våre krysset igjen, så ble vi venninner på nytt. På grunn av dette så har jeg ikke fulgt konfirmanten langs hele livsveien hennes. Jeg er ikke så tett på at jeg våger å holde en tale, så derfor får hun disse ordene fra meg:

En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve.

Grip dagen. Lev, og følg drømmene dine. Sett deg mål, og kjemp for alt som du har kjært. Jeg vet at du har din egen stjerne på himmelen, som heter Håvard Storebror. Jeg tror at han er stolt av deg, akkurat sånn som Henrik, den største Bukkene Bruse, er.

Jeg vet at de har verdens beste søster, og at du er et forbilde for de to minste. Åsså vet jeg at du elsker Balder. Han er lykke på fire bein.

Jeg gleder meg til å feire dagen med deg.