Det er godt å lene seg mot en trestamme som har stått der i hundre år. Jeg var mye nede hos mine besteforeldre da jeg var yngre, for de bodde i samme hus som oss. Solide, trygge trestammer som sto støtt, og hadde ei tru som ikke var til å rokke.
Vi snakket om mye, men jeg angrer litt på at jeg ikke spurte og grov litt mer om deres oppvekst. Farfar mistet foreldrene sine og flere familiemedlemmer i Gjæsingulykka da han var liten gutt. Jeg visste det, men skulle gjerne ha visst mer om hvordan det føltes å være akkurat han.
Når møtte han farmor, og falt de pladask for hverandre?
Mormor og morfar på Frosta da, var det kjærlighet ved første blikk?
Den som bare hadde visst.
Jeg vet i alle fall at mamma og pappa møttes da hun jobbet på sykehuset – og han var pasient. Eller, det var vel ikke før etter at han ble utskrevet at det skjedde saker og ting.
Nesten som i en legeroman, bortsett fra at han jobbet på ligningskontor.
Jeg vet mye, det er mye jeg ikke vet, og noe har jeg kanskje ikke godt av å vite heller. Alle har et eget rom i hjertet som er bare sitt. Det jeg vet er at vi kanskje tar hverandre for gitt av og til.
Ikke for gitt i den forstand at vi ikke bryr oss, eller bryr oss om, for det handler ikke om akkurat det, men mer sånn at vi glemmer å være nysgjerrig.
Det er en fin ting å være nysgjerrig på livet – og på levd liv.
Og alle vet at jeg elsker ren poesi:
