HELLIG JORD
Himmel’n e her hellig e jorda
varsomt og lett ska vi gå
lær oss å lev, som en unge rundt mora
lær oss å høste og så
vi har glemt at alt som gror
lev av luft og vann og jord
vi e sårbar vi e små
har ei jord vi leve på
Halvdan Sivertsen
Jeg er så glad i Halvdan sine tekster. De er varme, underfundige, og store i all sin enkelhet. Jeg er også glad i venninne Wenche sine ord og tanker, for hun lever ut ordene hans i praksis.
Det tror jeg at vi begge gjør.
Halvdan har sagt at vi lever for natur og kjærlighet, at det er to av de viktigste ingrediensene i livet. Jeg er hundre prosent enig. Noen ganger ( uten sammenligning forøvrig ) så føler jeg at mine egne tekster har en touch av den samme tankegangen som han har.
SANGEN OM FRØYA
Dette er vipa og røsslyngens sang
for noen må gi dem en stemme,
trua er sterk den, og reisa er lang
men håpet vårt ligger der fremme.
Rødsildra klamrer seg fast i ei ur
mer fargesterk hun enn de andre,
hun priser en uberørt Frøyanatur
og hilser til dem som vil vandre.
Hubroen, havørna våker om kapp
de vokter hvert menneske-steg,
og fisken i vannet venter på napp
mens kveldssola setter sitt preg.
Ei Smølalirype i sommerlig drakt
med morskjærlighet i bringen,
våren er kommet og egget er lagt
det gjemmer hun vart under vingen.
Jeg vil så gjerne få gi dem en røst
og si noe vakkert tilbake,
for alltid så finnes de der og gir trøst
og jeg er i grunnen den svake.
Svaberget, du er mitt hvilested
mer hardfør kan hende enn meg,
men en dag du hvisket forsiktig det:
Jeg ga jo min styrke til deg.
Måtte jeg få en selfie med Halvdan Sivertsen en gang – og en fin, liten samtale om alt mellom himmel og jord.
Det ønsker jeg meg.
Å gå i land på Kjerringøy, den første junidagen. Det samme kan sies om Frøya. Det er derfor jeg er så inderlig redd for at idyllen skal slå sprekker, at det skal komme enorme vindturbiner og ødelegge stillheten som finnes her.
Stillhet er undervurdert.
Det er sørgelig at stillheten må vike for mektige krefter, for mektige folk som tvinger viljen sin gjennom. TrønderEnergi hadde faktisk IKKE satt i gang arbeidet innen fristen. Hvis det var meg som ikke hadde satt i gang innen fristen så hadde fylkesmannen garantert sablet meg ned.
Skal ikke loven være lik for alle?
Tilbake til de varsomme ordene. Jeg tror ikke det hjelper med varsomhet i møte med slike krefter, men jeg velger likevel å bidra på den måten som faller meg mest naturlig. Jeg har valgt å gi fuglene en stemme, duna i reiret, ørna på himmelen og myrulla – de små, hvite bomullsdottene som vaier i vinden.
De ser så optimistiske og sorgløse ut.
Jeg vandret langs Kjærlighetsstien for en stund siden. Da så jeg alt dette som jeg skriver om, og da hørte jeg vipa inne på myra. Det gir nesten en sakral følelse å gå alene i naturen. Det finnes ikke vakrere katedral i verden spør du meg. Det er sikkert fordi jeg ikke er spesielt opptatt av arkitektur, annet enn den som vokser vilt.
Kanskje er rettssak det siste virkemidlet vi har, for frøyværingen gir seg aldri.
Den som gir seg har tapt – tekst Tommy Rodahl, vokal Brit Vie.
Lytt:
https://www.facebook.com/brit.vie/videos/10157375318624994/?t=145