Tove

Tenk at det finnes båter som er store nok, og biler som er lange nok, til å frakte disse kolossene inn i vår natur. Øya er flat, og det høyeste punktet er 76 meter over havet, så prøv å tenk dere hvordan det blir. Det tror jeg ikke at noen har begreper om egentlig, selv ikke de mest ihuga motstanderene. Selv ikke de som har satt seg grundig inn i saken, og som kjenner til detaljene, makter å ta innover seg dette.

Det gjør vondt i sjela å tenke på at det skal plasseres 14 vindturbiner midt i hjertet av Frøya. Hver av dem rager 180 meter over havet. Jeg kan bare ane hvordan det føles for dem som får dette synet midt i fleisen når de kaster et blikk ut av vinduet.

Og for rypa er det slutt på freden.

(Foto: Jan-Egil Eilertsen)

Jeg er ikke den som har vært mest i Nessadalen, men jeg var der ofte før den endelige avgjørelsen ble tatt. Der har jeg blitt kjent med masse fine folk, og har alltid blitt tatt i mot med åpne armer.

Siden har jeg tenkt på det hver eneste dag, og gjør det fortsatt; hvordan kunne dette skje?

Jeg vet at det er fordeler og ulemper med alt, og jeg vet at det har skjedd ting underveis (fra begge hold) som ikke er bra, men jeg er den som snakker med hjertet. Følelsene ligger utenpå. Jeg mangler detaljkunnskap, jeg er en litt for fredelig demonstrant, men det betyr ikke at jeg mangler vett og forstand.

Dette er vettløst.

(Foto: Elin Grubba Rabben)

Selvfølgelig må det produseres kraft, men øya er for lita til å bære dette. Mange synes sikkert at det er en egoistisk tanke, for det er vel vår plikt å bidra til fellesskapet?

Ikke på denne måten, takk.

Og fuglene, de har vinger, så det er fritt fram å bygge reir et annet sted.

(Foto: Jan-Egil Eilertsen)

Det merkelige er at i denne saken så ga man f**n i fugler og hekketid, for det er utenlandske investorer og makta som rår. Når en lokal bedrift ønsker å etablere seg, da setter hubroa kjepper i hjulene for dem. Nei, det er ikke fuglen sin skyld, men det hersker en forskjellsbehandling som det er vanskelig å forstå seg på.

Det er mye jeg ikke er klok på.

Det heter at man blir klok av skade, men denne skaden tror jeg er uopprettelig, selv om de lover å gjenopprette etter seg. Vi må leve med dette synet i mange år framover, og Frøya blir aldri som før. De frister med sykkelstier og gapahuk, for dette kan bli et fint og lett tilgjengelig turområde.

Det har de kanskje rett i, men jeg kjøper det ikke.

Jeg har vært oppe ved vindkraftanlegget på Hitra to ganger. To ganger har jeg trasket opp dit, og denne dagen var den tyngste, for da visste jeg at det var en av de siste turene jeg gikk med Milla. Hun var livredd alt som beveget seg i lufta, så jeg ville bare gi henne litt mestringsfølelse. Jeg visste nemlig at hun ikke fryktet turbinene. Likevel, til tross for at vi hadde ulikt syn i akkurat denne saken, så respekterte jeg henne fullt og helt.

Nå har jeg vært der oppe for siste gang.

Men jeg har ikke gått min siste tur, for jeg har alltid benyttet meg av naturen, og det kommer jeg til å fortsette med. Øya tar i mot oss, stolt og hardfør, og sånn er folkeslaget også. Vi kan å sette sjøbein; det har generasjon etter generasjon med sjøfolk lært oss.

 Til sjuende og sist så hører vi sammen – havets sønner og havets døtre.

( Vet ikke hvem som er fotograf  – sterkt bilde )