Tinder – hvem har sagt at det bare hører ungdommen til?

 

Dette fortjener et blogginnlegg, for livet snur fortere enn man aner. Det får jeg påminnelser om hver eneste dag, så det gjelder å gripe sjansen når man får den.

Livet kommer ikke i reprise.

 

 

Det skal egentlig ikke gå an dette, å treffe en kar midt i tjukkeste pandemien, men det skjedde altså med meg. Det er ganske nøyaktig et halvt år siden jeg takket ja til en friluftsdate. Jeg fikk bestemme destinasjonen selv, så jeg dro ham med til skogs, i trygg forvissning om at de på hjemmebane ville melde meg savnet om jeg ikke var tilbake etter to timer.

Jeg holdt meg klokelig til avtalen, for hadde jeg snudd situasjonen på hodet, da hadde jeg vært skeptisk på ungdommen sin vegne jeg også, altså om DE hadde stukket til skogs med en ukjent.

Det er ikke noe jeg vil anbefale sånn uten videre.

Det skjedde i de dager, nærmere bestemt 2.juledag, at jeg stappet sekken full av hjemmebakte smultringer og trasket i vei med hamrende hjerte. Det var forresten den eneste gangen han var stille, akkurat mens han hadde munnen full av smultringer, for makan til talegaver har jeg ikke hørt hverken før eller senere.

Nå hører jeg det nesten hver dag.

 

Han snakket så mye at jeg ikke la merke til at han ikke var trønder. Han snakket til og med så mye at jeg ikke la merke til at han hadde verdens mest iøyenfallende bil. Herregud, for en doning som ankret opp i innkjørselen min.

Det oppdaget jeg først lenge etterpå, men da var jeg allerede solgt.

 

 

Jeg kan love dere at hverken mann eller bil var særlig diskre, men distre – DET kan han være. Jeg vet ikke hvem sin feil det var, men vi kom litt for sent til en viktig begivenhet her om dagen. Han prøvde å dra en spøk underveis, men den falt død til jorden. Han fikk klar beskjed om å klappe igjen brødbomma, og det gjorde han.

 

 

Han ble stille som ei mus, og sist jeg var i byen så kom det faktisk ei mus inn på soverommet. Katta hoppet stolt inn gjennom vinduet med trofeet sitt, og slapp henne ned på gulvet. Jakten endte med at musa gikk i dekning i den ene BH-cupen min, og slik gikk det til at både mann og mus for alltid vil huske at jeg bruker 85C.

 

Men tilbake til begynnelsen.

Da date nummer 1 var unnagjort så tenkte jeg at jeg like gjerne kunne smi mens jernet var varmt, så vi møtte hverandre på nytt dagen etter. Selvfølgelig utendørs, for jeg er sykepleier og var over snittet opptatt av smittevern selv om hodet mitt var kaotisk. Jeg er vant til å ha kaos i hodet, ikke når jeg er på jobb, for der har jeg full kontroll, men sånn ellers i livet.

Smittevern ligger alltid langt framme i panna, selv om han stjal en klem som han påsto at jeg ga ham. Jeg ga ikke noe som helst den dagen, bortsett fra at jeg ga alt jeg hadde i løypa.

 

Jeg var så nervøs som jeg aldri har vært før, for dette var midt på dagen, i fullt dagslys, og uten gløgg innabords. Jeg gikk det remmer og tøy kunne holde, og selv om han er stor og sterk så hadde han ikke sjanse til å henge på.

Det var ikke romantisk i det hele tatt.

 

 

Han er min rake motsetning på mange vis, og jeg er rykende uenig i noen av synspunktene hans, men resten dere – alt det andre veier opp for hver eneste gang jeg rister på hodet og mener det motsatte.

 

Han skjemmer meg bort, og han har til og med hus ved havet. Det er ikke det som er det viktigste, men for en bonus dette er for havets datter. Jeg er ikke overtroisk, men jeg har tenkt og drømt ett par ting som plutselig faller på plass nå. En av drømmene handler om en ørn som flyr høyt til himmels og passer på meg; jeg tipper det er HAN.

Jeg tipper sjelden, så jeg vet.

 

 

Stavangermannen ( rart jeg ikke la merke til dialekten ) er raus og omsorgsfull til tusen, og bærer meg på hendene selv om jeg liker å gjøre ting selv. Han har to flotte sønner, ei svigerdatter og et barnebarn som jeg er så heldig å få bli kjent med, og han har sneket seg (ikke ubemerket) inn i min familie.

Alt dette er gull verdt.

 

Apropos anker, disse ordene av Trygve Skaug sier det meste, i alle fall for ei som er over gjennomsnittet opptatt av symbolikk:

 

 

Jeg har mine sære sider jeg også, selv om jeg ikke leser høyt fra avisa. Når jeg blar opp i VG så har jeg nemlig hørt alt før. Det har allerede rukket å bli gammelt nytt. Jeg får servert nytrukket kaffe, tre brunostskiver og dagens nyheter hver eneste helg, uten at det koster meg en kalori.

 

Han godtar meg – og vil ha meg – akkurat sånn som jeg er, og det er vel noe av det fineste man kan gjøre mot et annet menneske.

 

Gid jeg var like raus og overbærende, men det tror jeg ikke at jeg er. Jeg mangler noen ganger trua på meg sjøl, men da er han der med en gang og gir meg bedre selvfølelse. Han gjentar seg selv rett som det er, og når temaet er bil eller aksjer så blir jeg drittlei, men han gjentar også ofte at han er glad i meg.

 

 

Jeg ser det selv på dette bildet, som han etter mye om og men fikk ta, at jeg er lykkelig. På dette bildet ser jeg ikke alt det jeg innbiller meg at jeg ser på dårlige dager.

Akkurat her ser jeg bare ei forelsket dame som har funnet den rette.