Det sa bare pang!

 

 

 

 

Det sa bare pang!

 

Sist natt hadde jeg et ublidt møte med soveromsdøra mi, så nå vet jeg at den er hel ved. Det er jeg også – like hel. Ikke var jeg beruset, ikke gikk jeg i søvne, og ikke var det lyst i rommet.

Milla har en vane med å åpne soveromsdøra hver eneste kveld etter at jeg har krøpet under dyna, bare for å forsikre seg om at jeg ligger i senga. Hun er en sann mester på å åpne dører. Etterpå går hun ut og legger seg på plassen sin.

Så sovner vi begge to, i trygg forvissing om at vi vet hvor den andre er.

 

Jeg trodde man kunne stole på vanedyr. Jeg aner ikke hva hun somlet med, eller om hun ganske enkelt glemte det, eller bare ga f**n i å sjekke. Kanskje hun prøvde å bryte en vane, eller en tvangstanke?

Dermed smalt det.

 

Jeg måtte opp en tur midt i natten, spratt opp og sprang på dør – bokstavelig talt. Jeg visste at døra sto på vidt gap,  men det gjorde den så visst ikke.

Jeg vet ikke om det var sjokket eller smerten som gjorde mest vondt, for akkurat da priste jeg meg bare lykkelig over at jeg ikke deler rom med noen. Jeg utsatte dorunden med en halvtime, og krøyp tilbake til senga for å komme til hektene.

Etterpå kom hodepinen, og stakkars nese, som måtte ta den verste støyten. Den er fremdeles tett og følelsesløs, og muligens litt hoven – i alle fall på innsiden.

 

Det kommer ikke til å skje igjen.

 

Det er vondt å gå på en smell, både fysisk og følelsesmessig. Vi eier vår egen historie, og for min del har det blitt ett par samlivsbrudd-smeller som sitter godt plantet i kropp og sjel. Ikke sånn at jeg til stadighet går og gnager på det, for jeg har kommet meg videre, men det skyller i bølger over meg.

 

 

Heldigvis har jeg lært meg å surfe på bølgene ved å bruke kognitive teknikker som faktisk funker. Jeg sår en liten tanke, et lite frø, som jeg duller med. En positiv tanke som kanskje virker banal og uten kraft, men når den får riktig næring så vokser den seg større og sterkere for hver dag. En positiv tanke følges gjerne av en annen har jeg merket, så da flyr de i flokk.

Det samme skjer når tanken er negativ, men da havner jeg i en spiral i stedet, som er nedadgående og vanskelig å komme seg ut av. Jeg kaver, og drukner meg selv i små og store spørsmål. Til slutt ligger jeg der, i fosterstilling, akkurat som jeg gjorde sist natt – helt til jeg rister det av meg, for jeg kommer jo ingen vei ved å ligge der.

 

Det er ikke i senga mi at magien skjer, selv om jeg så både stjerner og planeter.

 

I dag er jeg på beina, for i dag har jeg fri etter arbeidshelg, og da skal vi på tur. Himmelen er lys og lett, og fuglene kvitrer. Vi skal ut og late som om våren har kommet, selv om vi vet at Mars-ria lurer rundt neste sving.

Det er dagen i dag som teller, og alt kan skje, men heretter skal jeg føle meg fram før jeg tar det neste steget.

Eller skal jeg bare hoppe i det….?

Jeg høster som jeg sår, og jeg elsker høsten.

 

 

 

 

 

 

6 kommentarer
    1. Livet ska værra følelsesmessig opp å ned. Det e det som kailles å levva. Har en det for godt, e det bare å vende blikket rundt sæ. En har det itj likar enn dæm rundt sæ, synes itj æ. Fin åpenhet om ei dør, og mye annet. Æ ser dæ, og hørre dæ. Synes du e sterk som ein søvæst i full storm.

    2. Fatastiske ‘ord for dagen’ Tove! Takk for at deler opplevelsen – men det viktigste her er at du deler også dine tanker rundt den! Ha en god dag, med ‘blånesen’. Du skulle hatt en blå nisse-lue for andledningen.. 😉

      Hilsen
      Johanne

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg