Forbilde

 

 

 

Dette bildet er tatt på Mausund, men for noen dager siden gikk jeg til Besselvassheia, Frøyas høyeste punkt ( så lenge det varer). Jeg gikk i egne tanker, og hoppet fra stein til stein fordi det var så bløtt i marka.

På tur tilbake sto det plutselig to damer foran meg, to damer i sin beste alder, og de spurte meg om det var langt igjen. Nja, et stykke, og løypa har vært lettere å gå enn akkurat i dag, men rundt neste sving ser dere toppen og den røde postkassen lovet jeg.

 

 

De hadde det ikke travelt i det hele tatt, og vi sto der og pratet i en halvtime. Det er nesten utenkelig, særlig med tanke på at jeg er elendig på småprat. Først hjalp jeg den ene av dem med å laste ned trimpoeng-appen, deretter nevnte den andre at hun hadde sett ansiktet mitt før, og så innrømmet begge to at de hadde lest bloggen min opptil flere ganger.

Jeg innrømmer at det er smigrende.

Det endte med at jeg ikke rakk å hente trimpoeng ved postkassen i Stutvassdalen, for jeg skulle i bursdag klokka 17, men damene er tilgitt.

 

Særlig snakket vi om psykisk helse. Vi snakket om alt mellom himmel og jord, og alle tre mente at kropp og sjel henger sammen. Jeg har vært åpen om det på bloggen, og de våget å åpne seg for meg.

Derfor ble det en stjernestund.

 

Jeg fikk også en tankevekker i går, da ei som jeg er facebook-venn med la ut bilder av seg selv og den nye strikkegenseren sin. Genseren var nydelig, jenta er nydelig, men det var ordene som traff.

Alltid er vi så kritiske mot oss selv; nesten alltid sier stemmene i hodet at vi ikke er bra nok.

Bra nok for hvem?

Hvorfor var jeg ikke fornøyd med meg selv da jeg var tjue år og fastere i fisken?

Fordi jeg ikke visste bedre.

Hvorfor tror jeg at jeg ikke er flott nok nå som jeg er midt i livet, og liksom skal vite bedre?

Det er vankelig å finne svar, for svaret ligger sikkert hos meg selv. Jeg har så lenge jeg kan huske vært veldig selvkritisk og perfeksjonistisk, bare ikke når det gjelder hagen. Ugresset får stort sett vokse fritt, for jeg vil heller bruke tiden min på å luke vekk uregjerlige tanker.

Men de er standhaftige som løvetanna tankene mine.De trenger seg opp og fram, men det er kanskje bra, for å løfte ting fram i lyset hjelper mot det meste.

Da sprekker til og med trollene.

 

Jeg synes det er vanskelig å leve opp til alle kravene som jeg stiller til havets datter. Jeg legger nok lista alt for høyt. Det er beintøft til tider, og ganske utmattende. På den måten er jeg ikke et forbilde, men jeg håper at jeg kan være et forbilde gjennom å vise min sårbarhet. Jeg søker alltid mot havet i slike stunder, og ettersom jeg søker dit ganke ofte – ja, så sier det kanskje sitt.

 

På tur ut til Svalbalen hører jeg alltid lyden av havbåra. Når jeg går tilbake hører jeg bare stillheten. Det betyr at båra og jeg har blitt ett.

Jeg vet at det høres merkelig ut, men for den som er glad i naturen er det den mest naturlige sak i verden.

Jeg elsker Frøya av hele mitt hjerte, og innerst inne så vet jeg at man må være glad i seg selv for å kunne si ja til andre.

Det er av og til vanskelig å knekke den koden, selv for ei som er midt i livet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg