Fra Kardemomme by til nye høyder

 

 

( Med tillatelse fra Frøya.no – fotograf Lena Jørgensen)

Jeg har fortsatt ikke landet etter at jeg vant to gjeve priser under Frøyawards 2018. Det har skjedd så mye den siste uka at jeg nesten ikke klarer å henge med, og i alle fall ikke fordøye det. Dette smaker mye bedre enn serinakaker og colapinner – like greit kanskje, for det har jeg ikke rukket å bake i år.

Sist søndag sang vi julen inn i Hallaren kirke, med urframføring av juleteksten min som ett av bidragene, vakkert tonesatt av Unni Helen, i vakker duett med May Kristin ( som ikke har tid til å føde før etter jul en gang ).

Alle kan ikke føde på julaften.

Påfølgende onsdag var det Frøyawards i Søvæst – skybaren til Hotell Frøya. Den skybaren må bare oppleves. Det jeg ikke visste var at Anne Grete Øydna hadde laget et nydelig arrangement rundt teksten min, Løkta, og at Unni hadde fått med både henne, May Kristin og Magne Romestrand på laget.

Da skvatt tårene mine.

Jeg er både dur og moll, og det å få med et trekkspill gjorde sangen enda finere, for jeg synes at trekkspilltonene representerer melankolien og ettertenksomheten som jeg er så glad i.

Det var fullt hus i øverste etasje, og jeg delte bord med Strikkeklubben Stiv i Maska. Denne herlige gjengen er jeg veldig glad i, og det jeg heller ikke visste var at Mona hadde vært involvert i planleggingen. Hun hadde nemlig vært i hyppig dialog med Tore ( på Sporet) Strømøy, for å hellig overbevise ham om at sangen fortjente å få skinne akkurat denne kvelden.

Er det noe Mona er spesielt flink til så er det å snakke folk i senk.

 

(Foto Lena Jørgensen)

Som om ikke det var nok så ble vi også invitert til kulturhuset under arrangementet Jul på Frøya, et arrangement profesjonellt ført i pennen av dyktige folk ved Frøya Kultur- og Kompetansesenter ( takk Mona Elisabeth Skarsvåg , du er tryggheten selv, og du har gode medarbeidere på laget).

Berit og Kaisa var kveldens vertsskap, og han og jeg var akkurat like langt utenfor komfortsonen. Berit er ordfører og tar det mer på strak arm, det virker i alle fall sånn.

Her sa jeg visst noe som var morsomt, selv om jeg ikke husker noe av det jeg sa. Men jeg vet hva jeg egentlig ville si:

 

 

Jeg ville fortelle om den gangen jeg ble tvunget opp på scenen i sjette klasse da vi skulle framføre Folk og røvere i Kardemomme by. Jeg fikk beskjed om å spille en av røverne, Jesper –  jeg husker det som om det var i går. Jeg nektet å åpne nebbet, og selv om Brynhild og Jan Otto lirket og lokket så kom de ingen vei med meg. Da fikk jeg tildelt to andre roller i stedet. Jeg skulle være med i papegøyeballetten og det passet jo bra, nebbete som jeg var.

I tillegg skulle jeg være trikkekonduktør, en jovial trikkekonduktør som skulle gå smilende rundt i trikken og løse billetter mens han serverte pepperkaker. Den dagen reiste alle gratis, for konduktøren gikk i dekning mellom folk og røvere.

Det var da jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skulle stå på en scene, og her står jeg i dag.

Så både trikken og verden går framover.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg