Det føles som et overgrep dette. Jeg vil gå så langt som å kalle det voldtekt av naturen, og de slipper ustraffet unna. Det er mange som himler med øynene, og er møkkalei alt som har med vindkraftaksjonen å gjøre, men det kan jeg ikke bry meg om akkurat nå.

Jeg har hverken tid eller råd til å tie.

 

Apropos møkk – jeg nekter å tro at noen av oss har gnidd inn gravemaskina i møkk. Hadde ikke TrønderEnergi vakthold der sist natt?

 

Jeg benytter mer enn gjerne bloggen som et verktøy, for jeg føler at mitt bidrag, og min styrke, er å skrive. Jeg vil berøre folk med ord, for jeg kommer aldri til å bli en klemmer.

Det var forresten før, for nå deler jeg ut klemmer i hytt og pine. Bare spør aksjonslederen 🙂

 

TrønderEnergi har startet arbeidet, og det gjorde de i går. De kom ikke i gang innen fristen som de hadde i forhold til dispensasjonen, til tross for at de kunne ha gjort det samme DA som de gjorde nå.

Jeg var der, så jeg fikk se det med egne øyne. De brøytet seg vei og trengte seg på.

Fuck Trønderenergi!

 

Foto: Kjell A Olsen

 

Jeg er egentlig ganske kontrollert av meg, men da jeg kom til Nessadalen i går så ble jeg eitrende forbannet. Reaksjonen kom som kastet på meg, og tårene rant. Det var det ingen som så, for jeg tørket dem bort på tur ned bakken. Jeg tror at jeg kastet et stygt blikk mot polisen, men det husker jeg ikke helt.

Før alt dette begynte så var Onkel Politi nærmest fraværende ( på grunn av den nye nærpolitireformen ), men nå er de her, eller i umiddelbar nærhet, døgnet rundt. Nå har vi politi i bøtter og spann, og de skriver parkeringsbøter så blekket spruter. Noe må de jo gjøre, tenker jeg, for ellers blir dagen alt for lang og ensformig.

De slipper å håndtere voldelige aksjonister, for vi koker kaffe ved bålet vi – og går sakte. Men JA, vi føler absolutt på sinne og sorg, og det må få sitt utløp et sted.

 

Jeg er så glad i Frøya; jeg finner nesten ikke ord, og nå føles det som om de endevender alt det vi står for og alt som vi tror på. Hvordan kan fylkesmannen kjenne vedtaket om stans i utbyggingen ugyldig, til og med uten ankemuligheter?

Jeg vet om en fisker som søkte om å få sette opp naust, og plutselig ble denne historien til et dikt – på dialekt:

 

Dit pepper`n gror

I dag tenke æ på han som ittj fekk sætt sæ opp naust…,
og æ må sei det Herr Fylkesmainn, at det va ittj særlig raust
ferr på grunn av at det vesstnok trua artsmangfold og kystlynghei
så ga du feskar`n den tydelige meldinga: NEI – og atter NEI.
Det vart te og med sådd tvil ( akkurat det e ittj te å tru )
om at frøyværingen og feskar`n skoill ha naustet te konjakk-bu,
hainn, stakkar, som ha vorri avholdsmainn aill sin dag innaferr trøya
og no ha TrønderEnergi fått et tydelig JA te å raser Frøya.
Ka med artsmangfoldet, kystlyngheia og folket i den her saken?
Ja, æ veit inderlig godt at smaken e som den berømte baken
den e nødvendigvis delt i to – men Herre min skaper,
i begge tilfellan e det frøyværingan som står igjen som taper,
ferr det e vårres folk, vårres øy, vårres hjerte og vårres jord
så æ ønske både utbygger og Fylkesmainn dit pepper`n gror.

 

Det er vår øy, vårt hjerte og vårt folk som rammes. Jeg går ofte turer i hauan, nettopp fordi det er så stille der. Stillhet er undervurdert, og stillhet er mangelvare i vårt samfunn. Fram til nå så har jeg funnet den midt inne i Frøya.

Det høyeste punktet på øya er bare 76 meter over havet. Vindturbinene blir flere ganger det tallet, så vi vil se dem fra alle kanter. Jeg har en følelse av at mange ikke skjønner omfanget før det er for sent.

Og da er det for sent.

 

Jeg låner dette symbolske og sterke bildet fra lokalavisa HitraFrøya ( Cecilia Brurok ):

 

 

Aksjonistene besøkte Oslo og Løvebakken forrige uke. I den anledning skrev jeg en appell, som ble framført av Per Ole Sandvik. Det gjorde susen med en kraftig mannsrøst akkurat denne dagen:

 

 

Hjertet mitt blør, og jeg er uendelig stolt over alle som kjemper for å bevare Frøya. Her kommer en klem til hver og en av dere som sitter ved leirbålet. Jeg vet at det finnes mange fine mennesker i verden, men jeg ante ikke at det fantes SÅ mange.