“Noen mennesker kommer inn i livet ditt og blåser deg over ende,
andre forlater deg når det blåser som verst.
Men noen kommer som en rolig sommervind,
smyger seg rundt deg som et deilig teppe.
De kan være borte i lange tider, men kommer alltid tilbake.
Ta vare på disse menneskene.
Det er de som får deg gjennom alle stormene.”

 

 

Renathe og Roar er like åpne og gjestfrie som den øya de har feriehus på.

Mausundvær er øya i mitt hjerte; mest på grunn av omgivelsene men også fordi at jeg liker folkeslaget.

Folket uti havet er likandes.

Min store drøm er å finne ei lita skrivestue der ute som jeg kan kjøpe, og det mener jeg fra dypet av mitt hjerte. Derfor dro vi på visning i går, for venninna mi er mer impulsiv enn det jeg er.

Jeg har drømt om det lenge, tenkt på det mye, og dette er kanskje den spede begynnelsen på en prosess som fører til at drømmen går i oppfyllelse.

Det ble ikke hus denne gangen, men det jeg ser for meg er et lite, sjarmerende hus med sjøutsikt. Ikke så stort, men helst såpass fint at jeg slipper å renovere så mye.

Hvis det ikke følger en handyman med på kjøpet da 🙂

 

 

Hunden til venninna mi er morgenfugl som meg, og etter disse dagene er han i toppform. Vi har gått tur både seint og tidlig vi to. Det hendte flere ganger at jeg sa Milla i stedet for Balder, for det er jo henne jeg alltid har delt sånne opplevelser med.

Litt sårt å tenke på, men heldigvis ble jeg tilgitt av dem begge.

 

Da vi var opp ved denne lykta i dag tidlig så fikk sett niser på nært hold. Jeg har opplevd det før, men blir likevel over meg av begeistring hver gang det hender. Sånne opplevelser er selve meningen med livet for meg.

Jeg vet ikke om Balder er enig, men jeg tror det, for noen ganger kan et blikk si mer enn tusen ord.

Jeg setter stor pris på stillhet, og her var vi stille sammen.

 

 

Noen av bildene ble litt mindre enn de andre, men det viktigste er at dette er mennesker jeg setter STOR pris på.

Vertsskapet til høyre, og så er jeg så heldig at jeg fikk to til på kjøpet. Noen mennesker liker man umiddelbart, og sånn er det med de to til venstre i bildet.

Jeg kjenner dem ikke så veldig godt, men det merkelig er – har jeg kjent dem bestandig?

Det føles sånn.

 

Her er vi på Bogøya; en perle det også. Hyggelige mennesker, ubeskrivelig atmosfære og nydelig mat. Supen Pøbb må bare oppleves.

Renathe hadde forresten planer om å hoppe fra brua, men ombestemte seg i siste liten.

Hun – som er så impulsiv.

 

 

Her er vi på nattevandring, for å se sola gå ned i havet. Flotte bilder, men enda finere i virkeligheten. Det kan vanskelig beskrives, men heldigvis fikk vi oppleve det.

Det er det som betyr noe.

 

Den uroa jeg ofte kjenner på innsiden, den fordufter når jeg har utsikt mot havet. Den mangler der jeg bor nå, selv om det er det som er hjemme.

Jeg kan ikke fordra sitkagrana.

Det er svabergene som er mitt sted, uansett vær. Jeg driter i om grana tar av for været, jeg vil ikke se den for mine øyne.

Landskapet skal være åpent og fritt, sånn at man får puste.

 

 

Varme, rause, gode mennesker, men hvor er Roar? Han ble igjen hos knotten, og mens han slo vilt rundt seg fikk han nye ideer til nye prosjekter (les: plattinger). Utrolig hva disse to gutta fikk gjort på kort tid. Var det ikke for knotten så kunne vi hatt plattdans i kveld, men smådjevlene stjal hele showet.

At en sånn liten skapning som knotten kan jage folk fra gård og grunn; det er nesten ikke så man tror det.

Det må også oppleves.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Takket være været og omstendighetene så ble det en magisk avslutning på mini-ferien min.

 

Balder i solnedgang; en hund som det er veldig lett å bli glad i.

 

 

Her ser det ut som om jeg svever på en rosa sky, og det stemmer, for det gjør jeg alltid når jeg er på Mausund.

Noen som vet av et bittelite hus?

 

 

Jeg vet at hvis jeg finner det stedet jeg søker, da vil jeg dra hit så ofte jeg kan.