Gull verdt

 

 

Jeg synes jula er forbundet med vemod jeg, selv om det brenner lys i hver eneste krok. Jeg tenker på dem som jeg savner, på det som ikke ble som jeg hadde tenkt, på alt det jeg er så heldig å ha, på alt som jeg har fått til, og på alt det som kanskje kan bli til noe.

Dompapen kvitrer fra den øverste greina og engler daler ned i skjul – men det er ikke hvit jul.

Det er regelrett drittvær. Regnet høljer ned og jeg kompenserer ved å tenne enda flere lys. Jeg nipper til et glass vin, og kleskoden er pysj. I dag har vi vært på julelunch hos mamma og pappa, en av julens fineste tradisjoner. (Og ettersom ungdommene har godkjent bildet så tillater jeg meg å dele det her på bloggen.)

I år er alle fem på plass, og det kaller jeg rikdom.

Denne gjengen er gull verdt.

Det har vært en litt tung høst. Jeg har savnet barna selv om jeg er glad for at de har flyttet. Jeg har blitt singel samtidig som jeg har klart å beholde et sterkt vennskap med verdens fineste fyr. Han er også gull verdt, og jeg håper på mange fine padleturer når dagene blir lyse og lette igjen.

Jeg tror fullt og fast på at det er mulig å ha venner av begge kjønn.

Hvorfor ikke?

 

 

Denne senhøsten har vært spesiell. Jeg har opplevd å vinne to priser under Frøyawards – Årets stemme og Årets navn. To av tekstene mine har blitt til sanger, tonesatt av Unni Hattmyr, og begge har blitt urframført nå før jul.

Ikke rart at gliset går helt rundt.

 

 

Jeg skyver aldri vemodet unna, for innerst inne så er det min venn. Vemodet er som et lunt og varmt teppe som jeg kan lulle meg inn i ved behov. Det er ikke det samme som å trekke seg tilbake for å slikke sine sår, det handler mer om ettertenksomhet.

Det er når jeg er ettertenksom at nye tekster kommer dalende, men ikke ned i skjul. Nå har tiden kommet for å våge. Nå skal jeg våge å la andre få lese og lytte, og jeg skal våge å tro at andre kan ha glede av det. Jeg ramlet nesten av stolen da jeg oppdaget at ordføreren siterte siste vers av den ene teksten min i sin julehilsen til frøyværingene. Det er stor stas, og jeg er mektig stolt av både øya og folkeslaget.

 

Ei høgtid som handle om håp og om tru

om kjærlighet og ei sol som ska snu,

om lys som ska slukkes når det bli natt

og ei sol som ska skin på kvar liten skatt,

ferr lys som vi skape i mørkaste tia

det tar dæm med sæ i småhjertan sia.

 

Jeg har aldri vært spesielt glad i nyttårsaften og nyttårsfeiring, jeg skyr den kvelden som pesten, men jeg håper at 2019 blir mitt og ditt og vårt år.

Det er så viktig å ha håp.

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg