Hemmeligstemplet

 

Jeg tror ikke at jeg noen gang har vært der; i det innerste rommet i mitt eget hus. Da vet jeg heller ikke hva som befinner seg innenfor. Er det rotete? Nei, det kan jeg aldri tro, for jeg liker å ha det ryddig overalt. Da er dette rommet sikkert intet unntak.

Er det sirlig orden og tellekanter da? Det håper jeg inderlig ikke, for DET tyder på tvangstanker. Jeg sier ikke at folk som liker tellekanter har tvangstanker, men hos meg er det sånn. Jeg kan la være å henge opp et bilde på veggen, men når det først henger der så MÅ det henge trådbeint. Hvis jeg ligger på sofaen og nesten faller i søvn ( noe jeg sjelden gjør, for søvn hører natta til – har jeg bestemt, og da blir det sånn ), så må jeg stå opp og justere bildet selv om jeg egentlig ikke orker.

Ligger det hemmeligheter gjemt der inne, som er så hemmelige at jeg ikke husker dem? Har jeg fortrengt noe som jeg burde huske, eller er det best å glemme?

Jeg aner ikke.

Har jeg pakket vekk ubehageligheter, prestasjonsangst og dårlig selvbilde – lagt dem i hver sin eske og klistret en lapp oppå? Hemmeligstemplet. Er det derfor jeg ikke åpner?

Det kan jo hende at det er innenfor akkurat den døra de aller beste minnene ligger gjemt også. Ei lita hjerteformet eske med massevis av dyrebare minner. Jeg burde sette den på gløtt, sånn at lyset slipper inn. Kanskje er det innerste rommet et smultronställe når alt kommer til alt.

Jeg vet ikke før jeg har prøvd.

Jeg tror at alle har et hemmelig rom der både glede og sorg har et sted å være når hverdagen ikke har tid til å gi dem den oppmerksomheten de fortjener – og behøver. Vi legger dem til side og lar oss fange av alt som skjer rundt omkring. Jeg skal bare rekke bussen før jeg slipper gleden til, eller tårene løs.

Jeg har ikke tid akkurat nå, så jeg fester maska og sikkerhetsbeltet.

Jeg tror at jeg har masse glede og andre ting gjemt der inne, som venter på forløsning. Jeg er generelt glad og fornøyd, men er samtidig veldig streng med meg selv ( eller mot meg selv, for noen ganger er jeg min egen verste fiende ).  Det er ingen slinger i valsen når det kommer til å vise følelser, for jeg er en mester på selvkontroll. Det er nesten litt rart, for jeg er jo egentlig stappfull av følelser. Hvorfor holder jeg dem i så stramme tøyler? Er jeg redd for at de skal galoppere avsted og hoppe over nærmeste gjerde, sånn at jeg aldri mer får se dem?

Er det grønnere på den andre siden av gjerdet?  – for da blir de garantert værende der.

Det er i alle fall ikke et problem å få plass til kjærestene mine i det rommet, for de teller så få at de får plass i ei fyrstikkeske. Heldigvis har jeg et godt forhold til dem begge 🙂  Ungdomsforelskelsene teller jeg ikke med, for dem holdt jeg meg langt unna. Jeg satte fyr på dem og slengte dem i glohaugen. De sto i lys lue akkurat lenge nok til at rommet ble varmt og godt…..så våget jeg ikke mer.

Det bor ei pingle i det innerste rommet, og den pingla det er meg. Jeg er den modigste pingla jeg kjenner, for akkurat som sneglen så bærer jeg huset med meg på ryggen ( eller – jeg gjorde det ). Jeg tåler hele min historie, jeg lever med den, og har den alltid med meg. Jeg har klart å sette meg selv fri fra både tvangstanker, spiseforstyrrelser, angst og depresjon. Jeg er sterk, sta, livsglad, tøff, selvstendig og snill.

Det er sånn man kan endevende livet sitt – gjennom å endevende tankegangen. Nå bruker jeg sneglehuset som barkebåt i stedet, så slipper jeg å få vondt i ryggen. Jeg har den samme ballasten som før, men på vannet merker jeg ikke det som tynger, pluss at jeg fyller på med positive tanker.

Og skulle jeg kantre, ja, da går jeg ned med flagget til topps.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg