HENNE

 

 

HENNE

Den vindskjeve bjørka
bøyer seg for stormen
strekker seg mot sola
og finner næring i karrig jord
hun leker med vinden
fanger regndråper
kler seg i høstens farger
og står der hun hører hjemme
vaiende, vaklende
seig som en vidjekvist
djerv, stolt, sta
glødende
naken
sårbar
uovervinnelig
men hun eier sin historie
det skal hun ha
ruskevær og solskinnsdager
åpent hav, veiskiller
minnebøker, glemmebøker
åpen himmel, åpent sinn
et lukket kapittel
men hun er lett å lese
som ei åpen bok.

 

Heldigvis er jeg ( nesten ) forbi det stadiet der jeg ikke våget å skrive ordene på en mer leken måte. Jeg får fremdeles hjertebank når jeg publiserer ord som ikke står fint oppstilt på rekke, men de gjør tydeligvis som de vil. Så da lar jeg dem trille ut i den formen de selv ønsker, selv om de er mer sårbare alene. Det er nesten som når vi spilte med klinkekuler i barndommen. Vi siktet på målet, men noen ganger trillet de fargerike kulene sine egne veier, nesten som om de hadde inngått en allianse. De hadde andre planer enn å havne i det mørke hullet som vi gravde i grusen.

Jeg skjønner dem godt.

Hvem vil ned i grøfta når livet skjer på overflaten? Eller, forresten, noen ganger må man gå i dybden for å kunne se klart. Og jeg vil i alle fall ikke være overfladisk.

Hvem vil svømme mot strømmen, når man kan la seg (d)rive med? Hvorfor fly først i plogen på himmelen når jeg kan ligge sist i rekka og seile i medvind?

 

 

Bare død fisk følger strømmen, så da så. Dessuten er det lurt å bytte på å være plogspiss, for da orker vi mer. Vi gjorde det som et lag, og da føles det mye bedre å pusse vingene etterpå.  Likevel så bryter jeg meg noen ganger ut av makrellstimen og kaver motstrøms, for visse endringer er livsnødvendige.

Når det koker på overflata så spretter jeg opp i lufta og finner nye veier.

Jeg ser niser som svømmer i par. De synkronsvømmer, og det er noe av det vakreste jeg ser. Det hender når havet er blikkstille, og da holder jeg pusten. Jeg blir faktisk rørt. Hvor skal de?

Jeg digger også den nisa som dukket opp like ved kajakken min og skremte vettet av meg med en høylytt trommesolo. Hun reiste alene, og var så uredd som bare det. En modig liten venn på livets hav, som tydeligvis var i det lekne hjørnet.

Hun ville spille meg et prust!

 

 

She
May be the beauty or the beast
may be the famine or the feast
may turn each day into a heaven or a hell
She may be the mirror of my dreams
the smile reflected in a stream
She may not be what she may seem
inside her shell.
– Elvis Costello –

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg