Hett som i glohaugen

 

Etter at jeg mistet Milla, hunden min, så har jeg knapt gått langtur i hauan. Savnet er stort. Nå kan jeg takke #trimpoeng for at jeg kom meg i gang igjen. Det er tilfredsstillende å sjekke inn på ulike turmål, og jeg oppdager til og med nye steder.

Når livet i tillegg ikke går helt på skinner, for det gjør det ikke alltid, da har jeg enda større behov for å gå.

 

Jeg går og går, sammen med andre, men også ofte alene. Da sorterer jeg tanker og kjenner på følelser, noe som ender med at jeg sporer av og havner på helt andre steder enn først planlagt.

Det er det som er så fint med Frøya – du finner alltid veien hjem.

 

I dag tror jeg nesten at det var litt helsefarlig å legge ivei, selv om jeg hadde med både mat og drikke, for det var hett som i glohaugen.

Turen ble derfor avsluttet med en dukkert.

 

 

Halv dose antidepressiva fungerer fint; jeg merker ikke forskjell. Jeg håper at andre heller ikke legger merke til det. Det eneste jeg håper er at jeg skal klare meg uten, uten legens velsignelse denne gangen også.

Jeg er god på å ta egne avgjørelser, men det er ikke alltid det slår heldig ut.

Tiden vil vise.

 

Nå har jeg fire blanke ark liggende foran meg – fire uker ferie og ingen konkrete planer. Jeg har kjøpt telt og hengekøye, i tillegg til verdens beste sovepose. Denne ferien blir for det meste kortreist, men kortreist kan også være fint. Jeg må helt klart bort fra øya en tur, men først skal teltet testes på Kjervågsundet, og jeg skal teste om jeg får sove.

Men før jeg kryper til køys skal jeg sitte og nyte solnedgangen på det stedet i verden jeg liker aller best, pluss at jeg skal drikke vin og la tankene fly.

Tanken har som kjent måkevinger – havet stanser den aldri.

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg