Hitra har noe som vi ikke har. Ja, de har vindmøller, og det vil ikke jeg ha, men akkurat i dag vil jeg framsnakke skisporene, og dem som legger ned masse arbeid for å kjøre opp løyper.
Jeg fikk tips om ei løype jeg ikke har gått før, og heldigvis slo jeg til. Jeg er veldig glad for at jeg ikke er avhengig av selskap for å kunne dra på tur, bortsett fra Milla da – hun er alltid med. Jeg MÅ ikke ha med meg noen når jeg oppsøker Guds frie natur, selv om det er fint å dele sånne opplevelser med andre. Jeg har i grunnen nok med å nyte øyeblikket, og jeg har nok med å henge på, for Milla trekker som bare det.
Jeg tok meg selv i å stå på skiene og glise, uten å forbrenne en kalori, mens hun gjorde jobben. Da fortjener hun en pause i Kvilarrommet.
Vi ble både tørst og småsulten.
Milla får ikke nøtter, så jeg har alltid med godbiter som er ment for hunder. Og drikke selvfølgelig, selv om hun til nød spiser snø.
Hitra er større enn Frøya, og har et annet landskap. De har mange fine skispor, og de har lagt så fint til rette langs løypene. Merkingen er god, og benkene er jevnt fordelt om noen vil ta en pause underveis.
Det er fint å ha en nabo som heter Hitra.
Dessuten så forvillet jeg meg inn på et seminar en gang, det er en lang og merkelig historie, men plutselig sto jeg med et diplom i hånda som bekrefter at jeg er Hitra-vert. Da synes jeg det er på sin plass å reklamere litt for Hitra og hitterværinger.
Det skulle bare mangle.
Kvilarrommet
Jeg falt for navnet, bokstavelig talt, da jeg skulle koble fra ski og seler. Jeg holdt meg på beina i både opp- og nedoverbakker, men ramlet da jeg sto stille.
Hva skal det bety?
Jeg trodde jeg hadde mistet skigleden inni Frøyahauan et sted, for vi har gått på trynet så mange ganger at jeg gikk ned for telling. I fjor var det islagte vann med snø oppå, så da hadde vi mange flotte turer med ski på beina, men å traske utenfor disse ( for å komme til neste vann ) var håpløst. Det var mose, lyng, stubber, stein, f**nskap, ski og staver i skjønn forening, pluss en og annen hare som tittet forskremt på oss. Og når Milla fikk øye på haren, da gikk det som det måtte gå.
Her har hun nettopp fått øye på ei rype. Det må være mye fuglehund i denne blandingen, for akkurat denne egenskapen, sammen med trangen til å trekke, er dominant.
Hun er oppmerksom på andre fugler også, men oppfører seg helt annerledes så fort det er snakk om ei rype.
Tenk at jeg skulle finne igjen skigleden på Hitra; den hadde visst fløyet dit, akkurat som rypa gjorde. Det eneste som irriterer meg litt nå er at jeg har smørefrie ski som lager lyd. Jeg kan ikke dette med å preparere ski så det får jeg bare leve med.
Ikke har jeg med egen smører heller.
Det er en bagatell, og jeg tenker at det er bedre med smørefritt enn å ha ski med feil type Swix under. Jeg har sagt det før; så fort jeg kommer meg UT – da er alt glemt. Tyder det på at jeg er glemsk, ettersom jeg er så mye ute?
Det er Kom deg ut-dagen i dag.
Jeg sørger for å komme meg ut hver dag, året rundt. Korte turer, lange turer, men alltid en tur ut, og hvorfor ikke på Hitra?
Jeg anbefaler Hitra på det varmeste, særlig når det er kaldt.
