Hoptimist, jeg vet det går bra til sist

så lenge jeg lever her

er jeg en Hoptimist

•  ( fritt etter Jahn Teigen )

I dag fikk jeg en Hoptimist med blå nese, og den har hoppet av glede helt siden jeg fikk den. At den har blå nese er helt tilfeldig, for Hoptimisten liker å være uforutsigbar.

Jeg fikk den i gave fra Kreftforeningen, etter at jeg sammen med flere fra kommunen hadde foredrag om hvordan kreftomsorgen drives ytterst i havet. Vi belyste det fra hvert vårt ståsted, og jeg håper det kommer til nytte i det videre arbeidet som både vi og Kreftforeningen skal gjøre.

Det er flott at vi kan møtes på denne måten, selv om jeg er langt utenfor komfortsonen når jeg skal snakke til en forsamling. Jeg er dønn ærlig når jeg sier at det er mye lettere å snakke om døden med en som skal dø, enn det er å stå sånn.

Jeg føler at jeg stotrer og formulerer meg klønete, og at jeg er nesten døden nær. Jeg beundrer dem som lar ordene trille, de som har en sterk og klar røst, og de som eier rommet bare ved å stå der.

Der er ikke jeg.

Men dere, jeg gjør det likevel, og det er en stor seier. I det siste så har jeg fått bryne meg i manesjen nesten mer enn jeg har godt av, men alt blir en vane selv om jeg aldri i livet kommer til å bli vant til det.

Men det gjelder å tenke positivt har jeg lært, og det lærte jeg blant annet av Vilde.

Jeg blir heller aldri vant til samtalen; den samtalen som tvinger seg fram når noen har fått vite at de skal dø om ikke så lenge ( ingen vet når). Det er ikke sånn at jeg kommer på førstegangsbesøk og drar en sånn åpningsreplikk: Hvor har du tenkt å dø? Hjemme? Eller på Hjemmet?

Vi snakker heller om livet og håpet og trua.

Jeg føler meg fram. Jeg bygger tillit, stein for stein, og noen ganger blir jeg liggende igjen i steinrøysa, for kjemien stemmer ikke. Andre ganger blir steinene til det fineste byggverk –  som tåler ALT.

Jeg drikker hjemmebrygget øl i arbeidstida fordi jeg har lovet noen å smake på det før det er for seint.

Jeg ler så jeg rister av en spøk som er litt over streken.

Jeg forteller noen at det er lov å slippe tak.

Jeg finner de riktige ordene; de som kan erstatte beroligende medikamenter, for det er fullt mulig å snakke noen til ro – med innestemme. Eller jeg doserer beroligende medisiner i smertepumpa når ordene faller død til marken, og ingenting gir lindring.

Jeg skjærer tenner, fordi alt jeg sier blir feil.

Jeg er Hoptimisitisk med tanke på dem som takk og pris blir friskmeldt.

Heldigvis er det mange som blir friske, selv om mange får senskader. Jeg håper inderlig at de er til å leve med, senskadene, og at livet blir en drøm,  om enn på andre premisser enn før.

Kanskje senskadene til og med fordufter med tid og stunder? Nei, aldri i verden om de skal få lov til å fordufte med tida og stundene våre, til det er livet for dyrebart.

Vi ønsker heller senskadene dit pepper`n gror.

By the way,  det er heldigvis sjelden at kjemien ikke stemmer for jeg er ganske rund i kantene. Ikke sånn at jeg smisker og smigrer, men jeg kan triksene.

Jeg tryller litt, akkurat sånn som sykehusklovnene gjør, men uten maske for jeg hater å kle meg ut. Og jeg får andre til å le, noen ganger bak min rygg. Som den gangen jeg var forb****t over at nesesprayen ikke funket. Samme hvor hardt jeg trykket så rant saltvannet i strie strømmer nedover hånda mi, i stedet for å sende en dusj inn i venstre nesebor. Jeg tok den med til apoteket for å klage på produktet, og vet dere hva jeg fikk til svar?

Neste gang kan du prøve å ta av toppa.

Det pinligste var at det handlet om apotekutsalget på Coop, så hun jeg snakket med hadde ikke en gang medisinsk bakgrunn, i alle fall ikke som jeg vet – men hun visste allikevel bedre.

Og en sånn sykepleier skal altså håndtere avansert medisinskteknisk utstyr, tenkte hun sikkert. Hun skal drive med medikamentregning. En sånn sykepleier skal følge pasienten til perleporten.

Herregud!

Men jeg lover, det går helt fint, for her snakker vi ikke nesespray.