Jeg har ikke tjent ei krone på bloggen min, men jeg har blitt rik likevel. Først og fremst så er det befriende å skrive; det er befriende å balansere på en knivsegg mellom personlig og privat.
Det er hårfin beregning, og noen ganger ramler linedanseren av lina.
Jeg har ramlet og reist meg noen ganger, men du verden så modig jeg har blitt på de fleste områder – bortsett fra når det blir snakk om sang og teater.
Jeg strekker meg til å skrive, og er stolt over at en av mine tekster er tonesatt og har havnet på Spotify:
Det trodde vel ingen, da jeg som sjetteklassing nærmest ble tvunget inn i rollen som Jesper, en av røverne i Kademomme By. Jeg blånektet å snakke, det er sant – jeg nektet til jeg ble blå i trynet.
Jeg slapp, men unnslapp ikke helt, for jeg måtte jo ha en rolle. Det endte med at jeg ble papegøye, for da kunne jeg tre ei strømpebukse over hodet. Dermed kunne jeg opptre anonymt, og bruse med fjærene uten at noen visste hvem jeg var. Eselet og kamelen var allerede opptatt, så da ble jeg papegøyen fra Amerika.
“Jeg er en papegøye fra Amerika, der ble jeg født for veldig lenge siden.
Jeg snakket ikke da, men papegøye-mamma sa:
Du lærer nok å snakke litt med tiden.”
Nå er det mange som vet hvem jeg er, for jeg har valgt å være åpen. Jeg har blitt kjent med mange fine folk, og jeg har funnet ut at de aller fleste av oss tenker de samme tankene. Vi tror at vi er alene, men det er vi heldigvis ikke.
Jeg er stolt over at jeg våger å trå varsomt over terskelen til andre, eller trampe i klaveret, for den som intet våger intet vinner.
Jeg har passert 50, og har liksom ikke tid til å ikke våge.
Jeg sliter ofte med tanken om å ikke være bra nok, fin nok, god nok, sprek nok, flott nok. Jeg har alltid båret på dette, helt siden barndommen, og jeg vet ikke hvorfor.
Jeg vet at jeg heller burde omfavne meg selv og si som enkelte av mine venninner sier:
Take it or leave it 🙂
Jeg har alltid vært en sårbar sjel. Jeg har lett for å sette meg inn i følelser som andre bærer på, og det er oftest en velsignelse – men noen ganger en forbannelse. Radaren tar inn alt for mange signaler, og da er løsningen å seile på etterdønningene av havbåra.
Det burde alle prøve, for å være i sitt rette element fungerer som en renselse, og etterpå er jeg god som ny.
Jeg hadde forresten enda en rolle i skuespillet. Ettersom jeg nektet å spille en av hovedrollene så måtte jeg også være trikkekonduktør, i tillegg til å opptre i parken. Den dagen reiste alle passasjerene gratis, for konduktøren hadde mageknip, og gikk ned i knestående – akkurat så lavt at ingen kunne se ham fra salen.
Da lærte jeg at det lønner seg å spille hovedrollen i sitt eget liv. Jeg lærte det på barneskolen, men det er først nå jeg virkelig forstår det.
Ting tar tid, og heldigvis har jeg medfødt humoristisk sans.
