Hva er barnets navn?

 

 

 

 

 

 

Jeg snur ganske enkelt ryggen til vindmøllene, og Milla ser en annen vei.

Nå er det vedtatt at vi skal få vindmøllepark på Frøya.Trønderenergi, som er “eid av trøndere”,  er stolte over å kunne meddele at Trøndelag seiler opp som vindkraftfylke nummer 1. Det er mye finere å se ei havørn som seiler i det blå, men nå er det visstnok snakk om et grønt skifte.

Jeg mener at en folkeavstemning fra 2005 sier lite om hvordan situasjonen er i dag. Folk flytter til og fra, og mange har fått stemmerett siden sist. Mange har falt fra, og mistet stemmeretten for godt. Sånn er livet.

Herregud, det er jo 14 år vi snakker om.

 

 

Hva med de som knapt hadde lært å snakke reint da vi hadde avstemning, og som skal arve kloden etter oss? Hvilken arv er det vi etterlater oss om vi tillater dette inngrepet på øya vår, denne øya midt i havet som nesten er mikoskopisk i den store sammenhengen, men som betyr så mye for så mange.

For meg er den selve livet; det finnes knapt noe større. Likevel synes jeg Frøya er alt for lita til å huse en vindmøllepark på denne størrelsen.

Øya er mitt hus og mitt hjem, og jeg er en flittig bruker av Frøyahauan, særlig når det blåser. Jeg har ikke tall på hvor mange skritt jeg har tilbakelagt på kryss og tvers.

Jeg har til og med gått meg vill.

Det kan høres ut som om jeg romantiserer øya og omgivelsene, men jeg finnes ikke romantisk. Naturen derimot, elsker jeg overalt på jord, og særlig den forblåste øya mi sjøl. Den er både grå og flat og ensformig og trist noen ganger, men det bryr jeg meg ikke om. Hun er så mye, mye mer enn det.

Hun er ALT.

Jeg synes også at jeg ser min egen tekst i et nytt skjær nå. Teksten ble sterkere på et vis. Jeg ble enda mer glad i hvert eneste ord.

 

LØKTA

Ytterst i havet der vil æ bo,
sammen med feska og fuggel.
hit lengte sjela og her finn æ ro,
her trivs ittj nips eller juggel.

Øya e ekte og havet gir svar,
svaberget legg der og friste,
kom mæ i møte når du e klar,
æ e din venn te det siste.

Havet det glitre og kviskre te mæ,
kom hit med alt du vil sei,
æ ska for alltid pass på dæ æ,
løkta mi vise dæ vei.

Tvile du på kårr hænn du ska ro,
lætt auan på løkta få kvil,
ho gir dæ kjærlighet, håp og tro,
da e det ailler nå tvil.

 

 

Jeg vil ikke ha nips og juggel i naturen. Jeg vil at øya skal være ekte, og da mener jeg EKTE – uten vindmøller, eller vindturbiner som de plutselig har døpt dem om til. Det er vel et ord som de høye herrer mener skal klinge bedre i ørene mine, men jeg tipper at vindmølleparken kommer til å lage så mye støy at det er uråd å høre hva de heter likevel.

Derfor gir det ingen mening.

Apropos døpe; vi kan jo kalle opp møllene, jeg mener TURBINENE,  etter ledelsen i Trønderenergi eller kanskje etter noen av våre politikere?

Noen av dem har kanskje aldri vært på Besselvassheia eller Ørnberget, men nå får de plutselig muligheten til å stå midt inni Frøya –  som tinnsoldater med englevinger,  til evig tid og i all slags vær.

Men kva gjer han vinden, når han ikkje bles? – sa Olav Duun.

 

 

Hva skal de gjøre når stormen stilner, og om vindkraft blir avlegs? Hva skal kaftkarene gjøre da? Hva skjer med tinnsoldatene? Blir de til rustne gamle herrer eller ubrukelige kjerringer?

Hva nytter det at de har stål i bein og armer – om vinden snur?

Den største tua på Frøya rager 76 meter over havet, mens vindturbinene har tenkt seg høyere enn himmelen. De kommer til å se ned på både Besselvassheia, Ørnberget, Bremnestua og oss. De kommer garantert til å knerte en ørn eller to på sin bane rundt ( eller foran ) sola, og kanskje meie ned andre fuglearter i samme slengen – men vi har da så mange fugler å ta av.

Ett vingeslag er nok.

 

 

Jeg føler at jeg må bruke stemmen min, særlig ettersom jeg ble kåret til Årets stemme. Og jeg stiller gjerne som gudmor til en av møllene, men bare hvis jeg får velge barnets navn, og kun om jeg får knuse ei flaske i panna på fadderbarnet mitt.

Da kan vi nemlig legge (vindmølle)saken død.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer

Siste innlegg