“Jeg har vært på vei hjem helt siden jeg dro.”
– Trygve Skaug –
Denne teksten har jeg på ett av mine favorittkrus, og det er neppe tilfeldig, for jeg elsker symbolikk. Jeg elsker Trygve Skaug sine kloke ord og vendinger, og nå skal han være med i Hver gang vi møtes.
Jeg gleder meg til høsten. Det gjør jeg forresten alltid, sikkert fordi jeg er septemberbarn. Helt siden jeg var lita jente så har jeg hatt det best med meg selv når lufta blir skarpere.
Da senker roen seg, og jeg tenker like klart som høstlufta. Da slipper jeg å gå lettkledd, jeg kan parkere gressklipperen, jeg kan tenne lys, og jeg kan være litt mer usynlig når jeg går kveldstur.
Løvet gnistrer i akkurat de fargene som jeg liker best, og i dag satt plutselig rødstrupen der hvor Milla, hunden min, hviler. Jeg har samlet steiner fra turene våre, og bygget en bitteliten varde under treet. Hver gang jeg går dit så er varden revet overende, og nå skjønner jeg hvorfor.
Det er rødstrupen som gjør det, og jeg tipper at rødstrupen er Milla i forkledning. Det er typisk henne å spille meg et puss.
Snart skal jeg henge opp masse godt til fuglene over hodet hennes, og tanken på at det myldrer av liv akkurat der, den er fin.
Jeg har vært på vei hjem helt siden jeg dro. Jeg tror det betyr at jeg begynner å finne meg selv, og det er kanskje på tide. På jobb har jeg funnet meg selv for lenge siden, jeg vet hva jeg brenner for, der er jeg trygg, men alt er på en måte lettere i forkledning. Når jeg er lettkledd, eller avkledd, og bare meg selv – det er da jeg noen ganger har vært ille ute.
Heldigvis har jeg vokst fra tvangrutiner fra barndommen, som å gå på do hundre ganger etter at jeg hadde lagt meg, i tillfelle det var noen dråper igjen i blæra. Prestasjonsangsten som ga meg spiseforstyrrelser er en saga blott, og mine dysmorfofobiske tanker er under kontroll.
Jeg tenker at jeg har lært masse av dette, og at jeg på den måten har opparbeidet meg et åpent sinn som gjør at jeg er lydhør og mottakelig for det som andre bærer på. Til tider for åpent, i følge mine reflekterte barn, for noen ganger er de klokere enn meg. Jeg tror nemlig det beste om folk inntil det motsatte er bevist, og da lukter det svidd hvis ungene får rett.
Det luktet også svidd den gangen vi smugrøyket og satte fyr på skogen bak huset (det er lenge siden). Vi våget ikke å fortelle at det brant, men det hjalp selvfølgelig ikke å tie det ihjel.
Etter å ha etterforsket saken fant de fyrstikkeska i lomma mi.
Jeg har trua på åpenhet og ærlighet, og det skyldes delvis denne hendelsen. Jeg måtte bikke 50 før det løsnet, så det har sannelig modnet en stund. Ved å dele mine tanker så oppdaget jeg at jeg ikke er alene om å føle det jeg føler. Det visste jeg ikke før, men nå vet jeg det.
Åpenhet gir åpenhet tilbake.
Maria Mena skal også være med i årets sesong – henne beundrer jeg, særlig med tanke på at hun våger å dele av sitt innerste med oss.
Hvis du bærer alt alene, så blir det til slutt for tungt. Det er helt i orden å lesse noe over på andre, så kan man bære litt hver. Du behøver heller ikke å fylle sekken til randen, for mye av det vi bekymrer oss for kommer aldri til å skje.
Det er helsefremmende å øse ut noe av det som skvulper rundt på innsiden – det gjør jeg stadig vekk – men målet er ikke at blæra skal være tom, som i mitt tilfelle.
Hun rommer ganske mye – hvis jeg bare gir henne sjansen.
Jeg er forresten meget fornøyd med den tittelen jeg fant opp til meg selv da jeg fikk ansvaret for alt som har med urin å gjøre på jobb. URINLEDER – det er det nærmeste jeg kommer en lederstilling, for jeg vil helst være på golvet.
