Hvis jeg var en fugl

 

 

Om jeg bare kunne ha vært like iherdig og målbevisst som skjæra som flyr til og fra med kvister i nebbet.

Hun er så sikker i sin sak. Hun vet hva hun vil. Jeg misunner henne litt.

Hun skal starte på nytt, og det gjør hun hver eneste vår.

 

I motsetning til skjæra så flyr jeg baklengs på denne tiden av året. Jeg savner høsten, selv om jeg gleder meg over at dagene blir stadig lysere. Jeg gleder meg til svarttrosten begynner å synge igjen. Jeg venter på tjelden, og jeg lengter etter å høre den vemodige trillinga fra spoven.

Spoven og jeg har den samme vemodige låten i pipa – vi priser våren med en undertone av melankoli.

Jeg elsker den fuglen, og storspoven er årets fugl 2019.

 

En annen fugl som gjør meg varm om hjertet er ærfuglen. Jeg ser den ikke så ofte som før, men jeg vet hvor den bor. Det er det som er så fint med å padle, for da kommer vi tett på uten å skremme den fra sans og samling.

 

 

Jeg har lært meg å leve med den vemodige klangen. Den gjør meg naken og hudløs, og noen ganger trist uten at jeg vet hvorfor, men den er en bit av kaka. Det er ikke noe jeg kan velge bort, eller ignorere.

Jeg må bare la meg flyte med.

 

Ikke i den forstand at jeg ikke har en egen vilje, og ikke på den måten at jeg ikke orker å ta meg selv i nakken – eller ta meg sammen som det så fint heter.

Ta meg sammen – det er forresten de mest lettvinte og meningsløse ord jeg hører.

 

 

Jeg synker ikke ned i vemodet og blir der, selv om det låter fristende. Vemodet er pent nødt til å bli med meg på tur, og da sitter hun på min venstre skulder. Når havet brøler ute på Svalbalen så hører jeg ikke hva som blir sagt likevel, jeg bare aner at hun mister sin kraft i møte med båra.

Med vemod så mener jeg mimrende, nostalgisk og kanskje sentimental, men ikke bedrøvelig, stusselig, deprimerende eller trist.

Da jeg skulle google melankoli så fant jeg ut at jeg kanskje ikke er melankolsk likevel, for det betyr svart galle, og det poppet opp ord som depresjon og tungsinn. Det fikk meg til å tenke på Edvard Munch sine bilder, og det vil jeg ha meg frabedt. Selv om han er verdensberømt så hadde jeg aldri i livet villet ha et sånt bilde på veggen i stua.

Jeg har riktignok hatt diagnosen moderat depresjon, men jeg går ikke rundt med et stempel i panna. Og selv om depresjonen kanskje vender tilbake en dag, så gjør den kanskje ikke det heller.

Hvem vet?

 

 

Jeg er nemlig lett til sinns, har lett for å le, og har masse humor innabords. Jeg gleder meg over småtterier, som for eksempel svarttrostens trillende toner i skumringstimen.

Da pleier jeg å gå ut på konsert. Det koster ingenting.

 

 

Og nå har mamma startet jakten på årets første tjeld. Hun saumfarer fjæra hver eneste dag, for den 12. mars skal tjelden være på kvart et nes. Det er noen dager igjen, men det kan jo hende at tjelden har tatt et tidligere fly.

 

TJELDEN

Helst ruslar eg utmed sjøen
ein stille soleglad-kveld,
der har eg ein ven å vitja
og venen – det er ein tjeld.

I svart og kvitt er han fjørkledd
der han står still på sin stein,
og skir og raud er han farga
både på nebb og bein.

Visst er eg vel ven med honom
men ikkje han med meg,
for kvar gong eg nærmar meg varsamt
støkk han og flyg sin veg.

Spegelbiletet i sjøen
blagrar og fylgjer med,
heilt ut til Floteholmen
der han set seg ned.

Men eg står på same flekken –
kan liksom ikkje gå
for eg står der og tenkjer på noko
eg ofte har undrast på:

Om alle dei skye og redde
visste vi hadde dei kjær,
skal tru om dei ville røme
så snart som vi kom dei nær?

Jan-Magnus Bruheim

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg