Å skrive er for meg noe av det fineste som finnes, og Løkta er det diktet som står mitt hjerte aller nærmest. Lite ante jeg om hva som skulle skje videre.

Jeg skulle vært der, for jeg er stor fan av alle fire, og særlig han som spiller saksofon – men han var heller ikke der 🙂

Bare se her:

 

 

Steinar Krogstad, Skjalg Raaen, Morten Skaget og Unni Helen Hattmyr.

 

Unni har tidligere fått hjelp av Charlotte Stav, det er hun som har skrevet notene, og sangen har blitt framført både under Hitterkveld og på Frøyawards 2018.

Nå altså i ny prakt.

 

Det startet med at Terje Sletta tagget henne i et facebook-innlegg som omhandlet kompdager i Nidaros Studio. Dette er et tilbud for ikke-etablerte musikere som ønsker å gi ut musikk, så nå har Unni skrevet historie og jeg har skrevet teksten.

Det ble til musikk i våre ører – takket være denne gjengen.

 

Hun lyser av stolthet, og er muligens litt starstruck.

 

 

Jeg har mye å takke henne for, for uten henne så hadde ingenting skjedd. Jeg visste absolutt ingenting om dette – før etter innspillingen.

Jeg padlet intetanende til Rabben Marina ( som forøvrig anbefales på det varmeste) sammen med ei venninne som Unni og Terje hadde alliert seg med, og ble overrasket med denne gaven.

For det er en stor gave, dette.

Alt som har skjedd etter teksten skal hun ha æren for, og det er en glede å samarbeide med henne. Hun har bidratt til å skape ordene om til magi, og jeg er takknemlig for at både hun og musikerne hele veien har hatt respekt for teksten.

Den drukner ikke i musikken, for den fremheves. Musikken understreker betydningen av ordene, og til sammen blir det gull, selv om vi nok aldri kommer til å selge til gull.

Det er heller ikke målet, for målet er å følge sine drømmer. Det er det som er rikdom, for begge har andre jobber som sørger for smør på brødskiva.

 

Nå skal sangen gies ut på Spotify og andre strømmetjenester, og det skjer den 14. august.

 

 

Alle bildene fra Sletringen er tatt av Knut Reitan. Han og fruen, de er bosatt på Titran (heldiggrisene), tok oss gjestfritt med i båt ut til fyret i mitt hjerte. Unni, som er fra Flatanger, minner meg på at at andre mennesker kanskje har andre løkter og fyr som betyr mye for dem, og det er bare fint, for da kan de gjøre tekst og melodi til sin egen om de vil.

 

For meg er det Sletringen Fyr, mens andre ser lys i mørket et annet sted. Når det er sagt, så er løkter langs leia noe av det vakreste og tryggeste som finnes. Jeg elsker disse lyspunktene,enten det er lys i dem eller ikke.

De er et symbol å navigere etter, og det behøver alle i blant.

 

 

Jeg liker tanken på at sangen om noen dager er fri til å leve sitt eget liv. Da er den fri som fuglen, og kan fly vidt omkring, eller den kan ta et hvileskjær på svaberget.

Sangen er også til ære for den pjuskete fuglen som mestrer kunsten å gå inn for landing, til og med når båra er høyere enn himmelen. Til og med når vinden rusker så mye i den lille kroppen at tanken på et perfekt nedslag er utenkelig, så gjør hun det likevel, for det er dette som er hjemme.

Det er hit hun skal, for det er her hun har hjertet sitt.