Jeg elsker dette plagget, for jeg føler meg trygg inni der – varm og omsluttet. Det var ei som sa en dag, at denne genseren er som et smykke.
For en fin kompliment.
Jeg strikket den fordi det er en villmarksgenser, og jeg elsker å være ute. Jeg strikket den aller mest fordi at den er smykket med hundepoter, og jeg elsker hunden min over alt på jord.
Hun forstår at jeg strever litt akkurat nå, for hun kommer rett som det er og legger en trøstende labb på hånda mi.
Hun leser meg som ei åpen bok.
Noen ganger tenker jeg at det er mye lettere å forholde seg til et brukket bein, i alle fall for dem omkring. Hvordan skal jeg forklare andre at hodet mitt er skrudd sammen på denne måten?
At jeg er sliten uten grunn, stresset uten grunn og nedstemt uten grunn. Jeg har da kanskje mange grunner, men hvis jeg sammenligner med andre så har jeg ingen plausibel grunn til å føle som jeg gjør.
Plausibel betyr rimelig eller sannsynlig, og jeg er rimelig sliten på den tida av året der andre sannsynligvis kvikner til.
Jeg er hverken våryr eller vårkåt, men her ser jeg da vitterlig ganske pigg ut.
Skinnet bedrar.
I dag tok jeg en timeout fra jobb, og det forekommer sjelden. Det er kanskje sånn at jeg må påberegne en egenmelding når våren kvitrer som best (eller mest). Det er fornøyelig og livgivende med fuglekvitter, så lenge det ikke er gransangeren da, for den tonen er monoton.
Jeg føle meg litt monoton selv også, så jeg funderer litt på hvilken fugl jeg best kan sammenlignes med (utenom han jeg nevnte for to linjer siden, for jeg håper inderlig at jeg ikke er SÅ ensporet).
Helst vil jeg være som ørna, men det er muligens å skyte for høyt. Ikke som svarttrosten, for jeg synger nesten aldri.
Skjæra da?
Hun jobber jevnt og trutt og tappert, og har sikkert ikke en god dag om hun ikke har gjort noe fornuftig – selv om hun innerst inne vil være som trosten, og synge i solnedgang.
Hvorfor streber vi ofte etter å være noe annet, noe mer, eller slankere, flottere, smartere og tøffere enn den vi faktisk er?
JEG er god nok, DU er god nok, og det budskapet må vi gi videre til barn og unge, for de vokser opp med facebook, snapchat, Paradise, instagram og influencere.
Man kan miste motet av mindre, for jeg tror at sosiale media gjør presset ganske stort.
Jeg håper at hodet mitt roer seg snart, for jeg jobber med saken, akkurat som skjæra. Det er derfor jeg blir så sliten.Jeg blir sliten av å snakke meg selv til rette, og jeg blir forbannet når jeg ikke hører etter – for egentlig er jeg flink til å lytte.
Og egentlig er jeg også en influencer – uten kunstige tilsetningsstoffer 🙂
