Introvert

 

Det hersker ingen tvil om at jeg er introvert, selv om jeg eksponerer meg via blogg og andre sosiale medier. Da er jeg på en måte sosial uten at jeg må oppsøke store forsamlinger eller heidundrende fester, selv om det også gjør susen i blant. Selvfølgelig er det gøy å ta seg en fest.

Det har hendt at jeg har festet til den lyse morgen, men jeg er gjerne den som forlater stedet før midnatt, akkurat som Askepott. Ikke fordi at det ikke er morsomt å være der, men plutselig får jeg nok, og ikke nødvendigvis med tanke på alkohol. Jeg blir så mettet på, og overveldet av, inntrykk. Da må jeg hjem til mitt eget lune rede, selv om det for andre kan virke kjedelig og uforståelig.

 

 

Jeg er den som må tenke nøye gjennom hva jeg skal si før jeg tar ordet, det er derfor jeg synes det er mye lettere å uttrykke seg skriftlig (selv om jeg går over streken av og til, og skriver ting jeg ikke burde skrive).

Jeg hater å bli avbrutt hvis jeg endelig skal si noe, for da er det så sirlig formulert i hodet at toget sporer av hvis noen blander seg inn midt i setningen. Dette skjer av og til på jobb, for vi er til tider en gjeng med ustrukturerte og kaklende høner, der noen kakler mye høyere enn andre.

Da hender det at jeg ser rødt, og toget skal jo stoppe for rødt lys, så plutselig blir det bom stille i rommet. Da er ikke det jeg sier særlig gjennomtenkt, men det kommer visst fra dypet av hjertet, og jeg får prate uforstyrret.

Så lenge det varer, for Adam var som kjent ikke lenge i Paradis.

 

 

Det virker som om hjernen min har lav toleranse for massevis av lys, lyd, folk og berg- og dalbaner. Da må jeg trekke meg litt unna, og det er her naturen kommer inn og skaper balanse.

Jeg har et sug etter fred og ro, særlig når det har skjedd mye, og da liker jeg å gå på tur. Det er fint med selskap, men jeg går gjerne alene – men alltid sammen med hunden min selvfølgelig.

Det er det som er så fint med henne. Vi prater med hverandre uten å si ett eneste ord.

 

 

Jeg har et livlig hode, men hvis jeg sorterer det som er på innsiden så er det også mye som havner på plussiden. Kreativiteten og skrivelysten gir meg masse energi. Da er jeg i ei boble som jeg håper aldri vil sprekke.

Den analytiske delen av hjernen kunne kanskje ha dempet seg på enkelte områder, for jeg påfører meg selv både komplekser og slitasje.

Det er så unødvendig.

Noen ganger tenker jeg at jeg må være verdens mest tilkneppede og kontrollerte menneske – med et hjerte av stål. Kroppen og hjertet banker for andre, men jeg slipper sjelden folk helt inn, selv om jeg innerst inne vil.

Jeg klarer det liksom ikke.

Det føles som om alle musklene i kroppen prøver å være det panseret som ingen får rive ned, for hva skjer om demningen brister? Jeg håper jeg får svar på det en dag, for da blir jeg kanskje som en bekk i vårløsningen.

 

 

Via bloggen så prøver jeg å gi de stille en stemme. Det er jo ikke sånn at vi mennesker er 100% det ene eller det andre. Jeg er ikke 100% introvert. Jeg har med årene, og særlig etter at jeg begynte med skrivinga, blitt mye mer utadvendt og pratsom. Jeg har blitt modigere, og jeg har trent meg opp til å ta ordet i ulike sammenhenger.

Det er som i idrettens verden, det går an å trene opp, og forsterke, ferdigheter –  eller det går an å være litt som Pippi Langstrømpe av og til. Dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert.

Det er mye som skjer utenfor komfortsonen.

 

 

Hvis noen etter dette tror at det å være introvert er ensbetydende med en slapp tilværelse så tar de feil. Det skjer stadig spennende, overraskende og fine ting, selv om jeg ikke sikter mot månen. Noen elsker å reise langt, mens jeg får mer glede av nærkontakt med kobbe, oter, ærfugler og nise når jeg sitter i kajakken min.

Det handler om å respektere at vi er forskjellige, og sannheten er at jeg blir superstresset av flyplasser. Jeg er ikke redd for å fly, men jeg har ingen som helst tro på at jeg klarer å orientere meg i mylderet.

Neste år skal Strikkeklubben Stiv i maska på utenlandstur, og jeg gleder meg stort. Med fire forståelsefulle ledsagere så må det gå bra, i tillegg til at dette blir en tur i min ånd, for turen skal hovedsaklig bestå av vandring, vin, venner og det å ta seg vann over hodet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer
    1. Jeg er også introvert, men de fleste vil nok tenke at jeg er veldig ekstrovert. Helt feil. 🙂 Enkelte tror at introvert er det samme som usosial, det stemmer jo heller ikke, så det er mye uvitenhet blant folk. Men ja, behov for alenetid så hjernen får slappe av og ” ta seg inn igjen”, og jeg stortrives i eget selskap. Det betyr ikke at jeg ikke trives i sosialt samvær med andre, men jeg har behov for mer alenetid enn folk flest.

    2. Eg er verken utprega introvert eller utprega ekstrovert. Men når eg les og ser bilete av deg i kajakken kjenner eg ein ro.

      Vonar du nyt byrjinga av mai.

Siste innlegg