Jeg har alltid brukt naturen som terapi, som nytelse og som et fristed. Tiden jeg bruker utendørs er mitt friminutt; kroppen jobber, men hodet får hvile.

Jeg bruker naturen til å bearbeide ting, små og store hendelser i livet – på godt og vondt.

I det siste har jeg gått og gått og gått, og gått ned tre kilo.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, selv om det ikke er det som er målet med reisen.

 

 

 

 

Målet er at kroppen og hodet skal spille på lag, samtidig som jeg samler trimpoeng. Jeg merker godt at jeg har sluttet med Zoloft, for jeg er fryktelig svimmel. Heldigvis er det bedre enn for ei uke siden.

Jeg har muligens et lite oppbluss av tankekjør, jeg sover dårligere enn før, og jeg er mer lettrørt.

Men jeg akter å gi det en sjanse.

 

 

 

 

Titran er hvilested nummer en, og Sletringen er selve symbolet på Frøya for min del. Jeg blir aldri lei av denne utsikten.

I ferien har jeg sovnet, og våknet, til dette synet to ganger.

Finnes det noe vakrere?

Knapt nok.

Det må i såfall være å våkne i telt på Inntian, og speide mot Frøya, for det har jeg også gjort i sommer.

 

 

 

Tre netter i telt, massevis av turer i Frøya-hauan og på svabergene, mange fine stunder med familie og venner.

Og enda har jeg ei ferieuke igjen.

Den skal jeg også tilbringe hjemme, men jeg funderer på å ta i mot invitasjonen om å besøke et vennepar som har feriehus på Mausund.

Ingenting å tape, alt å vinne.

 

 

 

Denne sommeren ble litt annerledes, men jeg takler det. Jeg takler fint å være alene, for jeg har så mange flotte og rause mennesker i livet mitt. Da vet jeg at jeg aldri er alene.

Det setter jeg umåtelig stor pris på.

Jeg fryder meg over at ungdommen har mulighet til å tilbringe hele sommeren hos faren i Sverige. De må selvfølgelig beregne karantene ved hjemkomst, men det er det sannelig verdt.

 

 

 

Her fanget jeg soloppgangen (det har sine fordeler at blæra er full).

Jeg fikk til og med øye på en oter. Han er visst morgenfugl som meg. Jeg hørte ham før jeg så ham, for han stupte fra svaberget og rett i sjøen.

Han stakk hodet opp av vannet og hilste både meg og en ny dag velkommen.

 

 

Jeg har også vært ute ved Sletringen Fyr sammen med Unni Hattmyr denne sommeren. Det skal dere få høre mer om senere.

Jeg venter i spenning selv også 🙂