Jeg elsker grønt, men når grønt skifte er ensbetydende med vindkraftverk på Frøya så liker jeg det ikke i det hele tatt. Vindpark er bare et fint ord som forsøker å kamuflere hva dette egentlig handler om.

I går ble det skrevet historie.

I går stemte formannskap og kommunestyre i vår favør – for de av oss som ikke ønsker en slik utbygging i kommunen.

Det betyr at ørna få ha reiret sitt i fred, og vi kan gå på tur i urørt natur.

 

 

 

 

Jeg vet at det kommer flere runder, men delseieren i går betyr enormt mye. Jeg har så lyst til å takke alle dem som jeg har fått lov å bli kjent med. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kaste meg rundt halsen på den ene og den andre, men det gjorde jeg – i pur glede og kanskje med en dose overmot.

Jeg har fått nye venner, og jeg har fått ta del i et unikt fellesskap. Jeg visste ikke at Nessadalen fantes før dette begynte, men nå kan jeg skrive under på at jeg lider av Nessadal-abstinens ( som Øyvind så fint kalte det ).

Jeg savner dere allerede.

Ettersom jeg egentlig og innerst inne er litt reservert og tilbakeholden i møte med folk jeg ikke kjenner spesielt godt, så er det nettopp deres fortjeneste at denne skepsisen forsvant som dugg for sol.

Jeg ble så godt mottatt.

Jeg ble både sett og hørt, og jeg følte at jeg gjorde en viktig jobb. Det var forresten en taxisjåfør som stoppet ved leirstedet bare for å gi turfolket en klapp på skuldra, og før han visste ordet av det så sto han med en kopp kaffe i den ene hånda og et kakestykke i det andre.

Det forteller alt om rausheten – begge veier.

 

Jeg var raus selv også: Klem til den som vil ha!

 

 

Jeg vil spesielt berømme alle som var med i aksjonsgruppa, her representert ved Lene. Jeg er så imponert over kunnskapen, viljen, motet og trua – dere aner ikke hvor stolt jeg er.

Jeg vil berømme dem som passet på øya mes vi andre sov, og han som kokte hundrevis av liter kaffe på bålet. Folk kom med mat og drikke fra alle kanter; nok til å mette en hel landsby.

Dette er frøyværingen – og folk som har flyttet hit og blitt frøyværinger – i et nøtteskall.

Vi gir aldri opp. Vi samarbeider. Vi går på tur døgnet rundt. Vi deler på det vi har, og det vi ikke har er det noen som skaffer til veie på et blunk.

Det er alltid noen som sørger for å holde motet oppe.

 

Ørna har ikke stemmerett. Spoven og vipa har ingenting de skulle ha sagt, så vi må være deres stemme.

Jeg er sykepleier, og har trua på å forebygge skader. Det er i lengden mye mer lønnsomt enn å reparere, for det finnes visse typer sår som aldri gror, og det sier jeg ikke for å ta motet fra noen. Visse inngrep i naturen kan aldri gjøres godt igjen, for noen sår er så dype at det ikke er håp om å berge stumpene.

Det holder ikke å sette på et plaster – eller å blåse på.

 

Apropos TrønderEnergi – nå kom jeg på noe morsomt, ettersom vi er inne på temaet kraft. Da jeg var hos en bruker her om dagen så mente han at jeg var litt treg i oppfattelsen. Han kom med en kraftsalve: Du har jamen meg lang ledning! Nei, forresten, det er enda verre – jeg tror at forbindelsen er brutt…

 

Jeg for min del håper at vi har brutt forbindelsen med TrønderEnergi.

 

Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned, men det jeg egentlig (kort oppsummert) ønsker å si er:

TAKK!!

Jeg ville ikke ha vært den siste uka foruten, og da mener jeg alt fra paller til påskeegg. Jeg mener samtalene ved leirbålet, og aller mest trua på at dette ville ende godt. Dere har jobbet steinhardt mens jeg satt midt i røyken, med tårer i øynene.

 

PS Jeg holder alltid det jeg lover, så jeg gleder meg til å stå på bordet og deklamere takkediktet mitt – for det blir kanskje en markering når det lir på?