For meg som holder folk på en armlengdes avstand allerede, så er ikke DEN overgangen så stor. Ikke er jeg på stadig reisefot heller, så jeg slipper å sitte landfast i feil land. Psyken min er til tider på villspor, men ikke i forhold til virus på ville veier.

På det området er jeg avbalansert.

Jeg følger nyhetsoppdateringene tett, men er ikke engstelig eller redd på egne vegne. Jeg er mest redd for at jeg, uten å vite det, skal være smittebærer. Det er der vi alle har et samfunnsansvar. Tenk på dem som av en eller annen grunn har et immunforsvar som er satt ut av spill, eller på dem som fra før av strever med pusten.

Det er dem vi må tenke på. Det er derfor vi alle må brette opp armene og bli med på tidenes dugnad.

I helga har jeg ilagt meg selv karantene, men det er fordi jeg blir asosial når hodet mitt er sånn som det er nå. Det gryr en vår, og da blir jeg alltid på dette viset.

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vært vårkåt.

Jeg føler meg av og til helt ko-ko, eller som en fisk som svømmer motstrøms. Det tapper meg for krefter, så fra lørdag til søndag sov jeg i 11 timer. Jeg, som har slitt med søvnen, sov som en stein.

Uten å føle meg uthvilt.

Bank i bordet, men jeg blir sjelden syk. Det er sikkert bra, for kanskje må vi trå til litt ekstra i tiden framover. Jeg håper vi klarer å ta knekken på viruset, men det gjelder å være føre var. Nå må det faktisk krisemaksimeres litt, sånn at vi er forberedt på det verste.

Men vi håper selvfølgelig på det beste.

Jeg er alltid stolt over å være sykepleier – over å være helsepersonell. Jeg hadde nok valgt den yrkesveien om igjen om jeg fikk velge. Det er tøffe tak, og nå kan det bli særdeles tøffe tak, men folk er både løsningsorienterte og kreative.

Da mine varme hender skulle gripe fatt i en pose hvetemel her om dagen, så rant den bort mellom hendene mine. Det var tomt alle steder. Ikke hadde de gjær heller, men aldri så galt at det ikke er godt for noe, for jeg hadde ikke behov for gjær når det ikke fantes mel.

Kjelleren er full av dopapir, men ikke på grunn av hamstring. Det er fordi jeg har støttet diverse idrettslag. Det får jeg betalt for nå 🙂

I går kveld så jeg “Livets lyse side”, og følte meg beslektet med Jack Nicholson. Han har tvangstanker de luxe i den filmen, og jeg kan ikke huske sist jeg så en film (som attpåtil er så bra). Jeg gir den terningkast seks, selv om filmen er noen år gammel.

Det finnes mange ting som blir bedre med årene.