Kreft- det gjelder meg også

 

 

 

På Frøya er årets russekull så vidt ute av startgropa i årets Krafttak mot Kreft.

Aksjonen gjelder meg også, selv om jeg ikke har, eller har hatt, kreft selv. Jeg kjenner mange som har fått diagnosen, jeg kjenner flere som har blitt friske, og jeg kjenner noen som døde av sykdommen.

Det er til og med mulig at jeg selv blir en del av statistikken.

Hvem vet?

Jeg er kreftressurs i Frøya Kommune og får dermed innblikk i mange historier, men som privatperson blir jeg også berørt, for det er ikke en sjelden og utrydningstruet diagnose, selv om det forskes og går framover på dette feltet.

På ett vis er jeg “heldig” hvis jeg får kreft – i forhold til mange andre sykdommer – for helsevesen, Kreftforening, innsamlingsaksjoner, næringsliv, likemenn, Vardesenter og andre instanser er rede til å fange meg opp.

Pluss at jeg har gode sjanser til å bli erklært frisk.

De setter alle kluter til, men glemmer ofte å ta vare på det lille mennesket – for det hender at man føler seg liten –  og den svake, sterke, sårbare, uovervinnelige familien som har vært gjennom sentrifugen. Det har vært alt for lite fokus på senskader og pårørende, for det er (selvfølgelig) pasienten og det kurative som gir mest status blant den hvitkledde hær.

Jeg vet at det finnes unntak som varmer et sykepleierhjerte.

 

Heldigvis har det nå blitt mer fokus både på senskader og palliasjon, men hva med resten?

Palliasjonen er forøvrig mitt hjertebarn, og der spiller de pårørende en stor og viktig rolle. Alt handler om samspill og hårfin kommunikasjon.

Det skulle bare mangle.

 

Tilbake til ungdommen, for vi er i Norgestoppen når det gjelder å samle inn penger. Hvert eneste år er det knivskarp konkurranse mellom Hitra og Frøya. Rekordene ryker hvert eneste år, og det gjør den sikkert i 2019 også.

Ungdommen nå til dags – de imponerer meg stadig.

 

Ungdommene våre vet hva det vil si å miste venner, de har fått kjenne det på kroppen, så dermed forankres kreftsaken i hjertet til alle sammen. Næringslivet er med på laget, og i hvert eneste hus sitter folk og strutter av giverglede.

I fjor ble kreftressursene utfordret av russen. Oppgaven var å hoppe i havet på en av de kaldeste dagene jeg kan huske, og det gjorde vi selvfølgelig. Vi dro den litt lengre, og utfordret lederne våre i samme slengen.

Hva gjør man ikke for en god sak?

Heia Frøya!!

 

 

Måtte den beste vinne, selv om det kanskje blir Hitra 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer
    1. Alle tiltak for kreft er bra 🙂 Jeg har mistet mange til kreften. Pappa, svoger, og kjenner flere andre som er døde. Mamma har kreft men lever fremdeles med det på 7. året.. Bra med alle som blir friske av det 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg