I går var jeg urolig og rastløs; visste ikke helt hvordan jeg skulle gripe dagen – men det visste Mona.

Hun følte det nok på seg, for vi er nære venninner. Plutselig tikket det inn en melding med spørsmål om jeg hadde planer for dagen. Det hadde jeg ikke, annet enn at jeg lengtet til havet, og så smått hadde begynt å forberede padletur til Sletringen Fyr.

 

Vi har ikke møttes på lenge, og jeg har savnet henne skikkelig, så selvfølgelig var svaret ja. Hun ba meg ta med sovepose og liggeunderlag, slik at jeg kunne få følelsen av ekte rorbuferie.

Et uimotståelig tilbud, for hvem kan motstå omgivelser og gjestfrihet som dette?

 

 

Det kverner i hodet for tiden, så jeg benyttet anledningen til å filosofere litt underveis.

 

 

Mona benyttet anledningen til å skape liv og røre og gode sommerminner.

Minner som vi heldigvis deler.

 

 

Vi kaklet om alt mellom himmel og jord – det var så etterlengtet.

 

 

Havet er lykka i livet, så vi måtte selvfølgelig bade.

 

 

Å bade er balsam for kropp og sjel, og jeg foretrekker helt klart saltvann.

 

 

Det er så trygt og godt å være inntullet i tang og tare. Det føles som dyna mi hjemme.

 

 

Vi samlet trimpoeng og øyeblikk som er gull verdt.

 

 

Se opp for løse fugler.

Mona fortalte om en fugl langs løypa som hun var litt redd. Redd en fugl??  – rakk jeg (litt spydig) å si,rett før en tjyvjo med mord i blikket stupte ned for å ta meg.

En målbevisst rakker som fikk meg til å skjønne hva hun snakket om.

Jeg tror alltid på det hun sier, det er ikke det, men denne gangen trodde jeg hun overdrev en smule.

 

Jeg gikk i dekning ved Marenstua. Ikke rare stua, men der var det takk og lov åpent hus. Dermed ble jeg bønnhørt for andre gang denne dagen.

 

 

Hos Mona er det alltid åpent hus, og der vet jeg at jeg alltid er velkommen.

 

 

Skål for at vi er venner, og takk for et kortreist eventyr.

 

 

Blandet på slump, men det smakte himmelsk.