Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er nå jeg må ta meg sammen, selv om jeg ikke kan fordra det uttrykket. I går kveld hørte jeg svarttrosten, og han låt svært livsglad. Det er jeg også, livsglad, men det er ingen steder å gjemme seg når våren stjeler stadig mer lys fra mørketida. Det er godt at det lysner, men samtidig blir jeg mer sårbar av det.

Og alene, selv om det er selvvalgt.

Alene er jeg jo ikke, for jeg dyrker vennskap som bare det. Jeg har grønne fingre når det kommer til vennskap, men kan ikke fordra hagearbeid i noen som helst form. Nå begynner det å spire, og jeg blir tilsvarende stressa.

Stresset vokser i takt med løvetanna.

Men visste dere at det er vanskelig å rykke løvetanna opp med rota? Sånn er jeg også. Hun er både sta og standhaftig, og vokser like gjerne i grusgangen som på gressmatta.

Jeg er for priviligert til å kalle meg løvetannbarn, men jeg liker å sammenligne meg med dette ugresset likevel; mange betrakter faktisk den knallgule blomsten som ugress – til tross for at den skinner som ei sol.

Akkurat nå føler jeg meg litt avblomstret, som når løvetanna slipper hundrevis av fallskjermer som flyr med vinden. Da er det bare en naken stilk som står igjen, heldigvis med sterke røtter. Kanskje jeg heller skal snu på det, og tenke at dette kan bli en ny start. Jeg kan blåse på løvetanna, og gi fallskjermene litt ekstra oppdrift. Jeg kan late som om de er mine negative tanker, som stormen tar med seg.

Jeg må så nye tanker, vanne spirene og løfte blikket. Jeg kan ikke bli glad i, eller elske en annen, før jeg blir ekte og oppriktig glad i meg selv.

Jeg tror at vi kvinner, for jeg vet ikke hvordan menn tenker, må bli bedre på å framsnakke oss selv. Det eneste jeg vet er at vi kommer fra to forskjellige planeter, menn fra Mars og kvinner fra Venus.

Vi kvinner er verdensmestere på å snakke nedsettende om oss selv, og til oss selv – når ingen hører det.

Når andre hører det også.

I morgen tidlig skal jeg si til speilbildet mitt ( selv om håret står rett til værs ): Så fin du er. Du er god nok. Tenk på at fotballeggene dine står godt plantet på jorda. De er som røtter. Selvfølgelig har du smilerynker og andre rynker, det skulle bare mangle. Magen har båret på to barn, så den blir nok aldri flat igjen. Det toget har tøffet avgårde for lenge siden. Puppene har vært i vinden før, og de holder sikkert i massevis. Egentlig så er de ganske fine når jeg tenker meg om, selv om ingen får se dem. De har i alle fall gjort jobben sin, og det er det er det som virkelig betyr noe.

Åsså er du snill og omtenksom. Pluss ekte og uten filter eller implantater. Ja, og i tillegg har du en snev av OCD, men det skal vi jobbe med.

Og lyset skal være av.